Om å late som

Om å våkne en halvtime for sent en dag man ikke skal noen ting og se at lyset allerede har fylt det finrotete rommet. Om å være lykkeligere enn en fugl med pommes frites i nebbet. Om å bruke dagen sin på å finne frem mamma sitt gamle forklè, det som er dekket av nostalgi og barndomsminner og lukten av den julen alle var samlet. Om å ta det på seg og stryke det inntil huden og putte en sleiv i den store lommen til venstre, bare fordi man kan, før du baker en kake til en liten gutt. Om å kunne gjøre ting som å danse på kjøkkenet mens man ser på søsteren sin danse på sitt eget kjøkken gjennom skjermen begge har stående på benken. Når man får det teite smilet man ikke kan styre.

Om dagen som har vært litt lang og tanken om seg selv som er litt liten og ønsket om at gode følelser snek seg inn under huden og gjorde så man ble en av de som ser ut til å ikke prøve, men som likevel kler rød leppestift og rotete krøller godt. Om da musikken ikke treffer sjelen og lykken ikke sitrer rett under huden. Om dagen man har fått komfyrvakt som heter Anna fordi man er syk og fornuften vet at det er bra, men selvfølelsen roper nei fra et sted man ikke helt kjenner. Når frustrasjonen overtar og veggene sakte velter over en.

Det finnes mange dager. De er forskjellige og de er gode og de er alltid fulle av erfaringer og lærdom man på et vis blir glad for i ettertid. Det er lykkedager og gråtedager og dager midt i mellom. Det er småskodager man kan løpe fortfortfort på bar asfalt og det er dager med lodd rundt bena og usikkerhet brettet rundt hjertet. Det finnes flere av fugl med pommes frites og mammas forkle dager enn det finnes sjeleløs musikk og komfyrvaktdager. Men begge deler kommer og når man våkner opp vet man heldigvis ikke hva man skal vente seg. For det finnes også noen dager man forsiktig tusler ut av sengen og ut av sitt eget liv og i et øyeblikk er noen andre, på et annet sted i en annen tid med en annen mening og en annen historie.

For noen dager siden feiret vi en av mine beste venninners 25 årsdag. Vi reiste vekk og de som var kjent i byen vi dro til tok oss med til en portal ut av virkeligheten. På utsiden så stedet ut som en bygård, på innsiden var det magi og fantasi som omsvermet meg. Jentene var finere, med prikkete kjoler og hårbånd. Guttene hadde sjegg og skjorter og skålet med hverandre. En smijernstrapp forbandt de tre halve etasjene og nesten oppunder taket hang det gamle utslagsvasker. Vi var ute, men store seil og juletrelys i taket ga oss følelsen av å være inne, av å være hjemme. En singel rød lampe hang på veggen, så fantastisk uplassert at det så ut som om det aldri kunne vært meningen at den skulle hengt et annet sted. Rollene ble byttet når man gikk over terskelen og inn gjennom det vinduet til et annet liv. De flinke slappet av. De seriøse ble kunstersjeler. Alder ble visket ut og engasjement stod tydelig frem. Og jeg ble sittende stum. Inntrykkene fikk lov til å smyge seg inn til meg. Luktene og fargene og menneskene og samtalene summet rundt meg i mens min egen fasinasjon skapte et teppe av dette er bra på innsiden min. Hodet mitt slappet av og smilet traff ørene så lenge øynene mine danset fra skjebne til skjebne på innsiden av dette eventyret.

Hverdagen er ofte satt her hjemme. Rutiner styrer og lister bestemmer hva jeg skal gjøre når. Det er lite tid, og definitivt ikke guts nok, til å leve kunstnerdrømmen. Men noen ganger, innimellom alle jeg skal og jeg må, setter jeg på Silje Nergaard og lukker øynene mine og kjenner et mykt teppe mot fingrene mine og en stor skjorte mot kroppen min og jeg svever litt. Og bak øyelokkene ser jeg et sted nøyaktig likt det stedet jeg fikk æren av å besøke. Og uten å ta ett eneste skritt reiser jeg dit og jeg ler bekymringsløst og jeg får skryt av noen og jeg er ydmyk og jeg kysser på kinnet og jeg er noe annet.

Jeg ville ikke byttet ut den enorme uforbeholdne kjærligheten jeg møter her hjemme hver eneste dag mot noe i verden. Ikke mot utstillinger eller brede glass med gode drinker eller eventyrsteder med rare lamper og hårbåndjenter eller følelsen av å kle rød leppestift og å være dronning over eget liv. Aldri i verden. Jeg ville ikke byttet bort Anna eller hjernen eller torsdager uten kaffe eller erfaringene heller. Ikke for noe.

Men det er frekt deilig å late som noen ganger. Jeg later som i dag. Og jeg elsker at jeg får det til. Og det er takket være alt jeg aldri ville byttet bort at det går.

Hei, Kunstnersjel. Så deilig å se deg igjen.