Lines nye verden

Om kriblerier

2012-02-17T10:26:00.001+01:00

Akkurat nå sitter jeg ferdig stelt i sofaen. En Jack Sparrow og en Vakker Prinsesse er levert til karneval i barnehagen i dag. Den alt for lille baggen min står på gulvet ved siden av meg. Nesten lukket igjen. Huset er ryddig. Og jeg sitter her. Jeg venter. Snart kommer hjemmesykepleien og skal dosere ukens medisiner for meg. Og så skal jeg ikke vente lenger. Når hun har reist skal jeg også reise. Først hente den Vakre Prinsessen i barnehagen, for Mr. Sparrow blir hentet av pappaen. Så reiser Vakreste og undertegnede til Tønsberg. Hjem. Hun skal være litt hos mimmien og pappaen sin. Og jeg skal bare være meg. Ikke mamma-Line. Ikke syke-Line. Bare lykkelige, glade, venninne-Line. Og jeg gleder meg så mye at det kribler i hele meg. Vi skal til og med en liten avslapningstur til Tyskland. Fra lørdag til mandag. Mandag er det hjem igjen. Hjem til Tønsberg. Hjemme er det små ting som gjelder. Det er lukten på kjøpesenteret. Det er kafeène hvor det alltid sitter noen jeg kjenner. Det er bussrute nummer 113 til Eik. Det er mennesker som kjenner meg, som kan avslutte setningene mine, som kommer og sitter ved siden av meg i fire timer uten å si et ord hvis jeg trenger det. Og jeg trenger ikke engang si at jeg trenger det. For de bare vet det. Det er Isabel sin finger, Nina sine klemmer, Karoline sine kloke ord, Maja sin fantastiske organisering, Michelle sin kaffe.

Og det kribler. Som om jeg skulle vært forelsket. Kanskje jeg er forelsket? I en by, et hjemsted, en tilhørighetsfølelse. Akkurat nå er jeg sånn ekkelt lykkelig. Og jeg elsker det. For det er min tur.

Ekkelt lykkelig <3

Jeg kan ikke nekte for det.

2012-02-16T22:12:00.002+01:00

Sånn pr. definisjon er jo jeg en kunstnersjel. Jeg burde gått barbent omtrent overalt, jeg burde bare brukt arveklær og gjerne ikke tenkt på hvordan jeg satte arveklærne mine sammen. Jeg er jo fotografstudent (sånn bortsett fra at jeg er sykemeldt akkurat nå, men det passer jo nokså godt inn under kunstnersjelen det også). Jeg skal jo meditere, se for meg motiver og bruke kreativiteten min til å skape noe. Nesten hele tiden. Og når jeg ikke skaper noe burde jeg sitte og tenke på det jeg skal skape snart.

Men jeg passer ikke inn i båsen min. Akkurat nå er nemlig det største problemet mitt at jeg har for liten bag (sånn rent bortifra alt det fysiske, men det glemmer vi et sekund). Jeg er nemlig det man kan kalle jentejente. Jeg skal reise bort i noen få dager. Fra fredag til tirsdag. En liten tur innom Tønsberg, så en avslapningstur til Tyskland med gode venner (fordi vi fortjener det) før det hele avsluttes i Tønsberg igjen. Jeg har med meg tre bukser og en shorts. Og tre kjoler. Tross alt snart vår. Og overdeler som passer til det. Og to par sko, pluss de jeg skal gå med i morgen. Og de som fortsatt står på stuebordet ved siden av baggen. Jeg bruker de egentlig aldri, men jeg tørr ikke reise uten dem. For jeg tror jeg kommer til å bruke dem. Som vanlig. Men jeg har ikke plass til dem. Og jeg har ikke engang pakket stellemappen ennå.

Jeg liker ikke inngå kompromiss med klærne mine. Eller eiendelene mine, for den saks skyld. Men jeg må det nå. Og jeg liker det ikke. For klart at stellemappen må med. Og litt kamerautstyr. Og mac`en. Så da må jeg la to par sko være alene hjemme. De som står på stuebordet og et annet par. Men hvordan velge? Det er det store spørsmålet i kveld. Jeg må trekke lapp, tror jeg. Eller noe sånt. Forrige gang jeg dro til Tønsberg i seks dager tok jeg likegjerne med meg alt jeg hadde. Nesten. Men da lo de litt av meg, og jeg har sagt at jeg LETT bare tar med en bag denne gangen. Så da blir det kompromiss-inngåelse med klærne.

Jeg trenger en større bag. Eller mindre klær. Jeg stemmer for større bag. Skal jo tross alt hjem en tur <3

Lyset skinner gjennom persiennene og det føles så deilig

2012-02-16T19:01:00.003+01:00

Det er faktisk litt slitsomt. Rett og slett. Noen av medisinenes bivikninger gjør at jeg sover mye. Noen andre bivirkninger gjør at jeg får mareritt. Nå har jeg sovet i fem timer og jeg er slett ikke mer opplagt enn jeg var før jeg la meg. At jeg blir trett og svimmel er de eneste vanlige bivirkningen jeg har. Marerittene er en sjelden psykiatrisk bivirkning. Humørsvigninger, forandring i aktivitetsnivå og nedsatt oppfatningsevne er også sjelden psykiatriske bivirkninger. Jeg har alle de. Hvis vi bruker pittelitt tid på de nevrologiske bivirkningene også, siden vi er så godt i gang, kan jeg nevne apetittforandringer, unormale følelser (kribling, nummenhet, kløe), skjelvinger, muskelrykninger og ukoordinerte bevegelser. Disse er også sjeldne. Jeg har dem. Og nå har jeg bare snakket om den ene medisinen. Jeg bruker fem, tror jeg. Og det begynner å bli litt slitsomt, fordi det forandrer meg. Samtidig som det hjelper meg. Men den meg det hjelper er ikke den meg som var der før jeg ble syk. Men når jeg er ferdig med medisinene, hjelpen og sykdommen - da begynner den morsomme delen. Jeg skal ut på en deilig oppdagelsesferd og komme tilbake til meg. Den meg jeg vet at er inni her et sted. Et sted inni dypet av skallet mitt. Og med en gang jeg er ferdig med medisinene skal jeg gå barfot bort til persinennene som har holdt meg i mørket så lenge, og forsiktig åpne dem. La det skimte inn noen stråler med forsiktig lys. Venne meg til dem og la det skimte inn noen flere stråler med lys. Og puste dypt. Nyte følelsen av livet, av verden, av små solstråler inn gjennom persiennene.

Og jeg kjenner at vinden snur nå, og at det er min tur til å kunne legge alt sånn i en pose som gjemmes i fortiden og bare kunne nyte fremtiden og alt den har med seg. Hvordan kan man vite det? Noen ganger bare vet man. Og nå vet jeg. Og jeg gleder meg så mye at små bobler fyller hele kroppen min og jeg får sommerfugler i magen bare av å kjenne på følelsen <3

Jeg er på vei tilbake.

Hellu

2012-02-16T09:52:00.000+01:00

Jeg må rett og slett blogge litt igjen. Det er 1 år, 3 mnd og 25 dager siden forrige gang jeg skrev noe her. Og på den tiden dukker det opp mye man vil skrive om. Man akkurat nå kommer jeg ikke på noe spesielt. Jeg vil bare skrive igjen. Om følelser og tanker, blondeduker og tilhørighetsfølelse, svaler, tattoveringer og vår i luften.

Jeg tenker på morsdagen som var. På de to barna mine. Som jeg var alene med på morsdagen, og som jeg er alene med mye ellers også. Disse to små skapningene som gir meg så mye styrke. Tenk at de er de minste, men også de største menneskene i livet mitt.

Jeg tenker på sykdommen jeg har vært igjennom. Som jeg går igjennom. Denne hodepinen som jeg trodde var spenningshodepine. Den viste seg å være så mye mer. På sykehuset sa de først at jeg måtte regne med en uke innlagt og to uker sykemelding hjemme. Men så lå jeg tilsammen tre måneder innlagt på sykehus og rehabilitering. Jeg satt i rullestol i 2,5 mnd. Jeg måtte lære meg å gå igjen. Jeg måtte øve på å kunne dusje og å sitte på do uten hjelp. Det er snart 5 mnd siden jeg ble syk. Og fortsatt kommer hjemmesykepleien to ganger i uken for å hjelpe meg. Jeg har sluttet på skolen. Men så tenker jeg på dette. Og det slår meg at det er en mening med alt. Kanskje jeg ikke kan se den akkurat nå, men den er der. Eller kanskje er den så åpenlys at jeg ikke klarer å fatte at det er det som er meningen med alt dette. Kanskje var meningen rett og slett at jeg skulle sette meg ned litt og nyte alt jeg har. Helsen min, barna mine, muligheten til å KLARE å gå på butikken selv. For det er ingen selvfølge. Klisjè på klisjè. Men det er sant. Kanskje var meningen at jeg skulle nyte solen i nakken, yougurt med blåbær, ligge naken i sengen med nytt sengetøy og puste rolig med magen. Kanskje var meningen at jeg skulle lære meg å leve for meg selv, tørre å si høyt hva JEG trengte for å leve det livet jeg ønsker meg. For det er heller ingen selvfølge. I allefall ikke for meg.

Og jeg tenker. Tenk så lykkelig du ville vært om du mistet alt det du har nå. Og fikk det tilbake igjen. Jeg har fått tilbake nesten alt. Det tenker jeg.

Dåpsforberedelser

2010-10-22T21:54:00.000+02:00

Med fantastisk hjelp fra mamma og Carina har vi planlagt dåp de siste dagene. Fantastiske Nikita, Cille og Ane baker, og pappa og svigerfar Tor har hjulpet til på sin måte. TUSEN TAKK!

I dag er Magnus 3 måneder og om to dager skal han døpes. Vi har gått vekk fra det lyseblå, vanlige temaet, men lekt litt med høstens farger og en dyp blå. Tror det blir fint!

Bordkortene er servietter med "tagger", men det tok lang tid før vi bestemte oss for det. Hadde egentlig tenkt å brette servietter på en kul måte, så Carina og jeg øvde hjemme hos mamma. Vi fant ingen måter vi følte oss komfortable med (eller som vi fikk til, for å være helt ærlig :p), så jeg bestemte meg for at jeg ønsket å bruke serviettringer som bordkort. Men det var de tom for på Lines Hobby i Tønsberg, så tre dager før dåpen måtte jeg finne på noe annet. Men jeg tror resultatet ble vel så fint :)

Kanskje ikke helt på nivå med de som kan det?

"Seil" ble plutselig "operahuset i Sydney" :D

Ikke heeelt likt, kanskje?

Kanin :D

Valgte i stedet å brette to servietter i hver sin farge, og henge på "tag" med navnet og få bordkort i samme slengen :)

Som sagt bruker vi ikke de vanlige fargene, men spiller litt på høsten. Pynten kommer jo til å se anderledes ut på hvit duk og dekket bord, men her er en smakebit :)

På søndag er dagen, og lille Magnus skal feire sin første merkedag med alle som er så glade i han rundt seg. Noe av familien fra stavanger har allerede ankommet østlandet, og i morgen kommer resten. De siste fra Oslo kjører tur/retur på søndag, og i noen timer er da nesten alle sammen samlet. Vi savner våre egne tanter og onkler, men hvis vi skulle invitert alle vi hadde lyst til ville vi blitt over 50 stk og det kunne fort blitt for mange :p

Åh, jeg gleder meg :D

Hva synes jeg egentlig?

2010-10-18T23:28:00.000+02:00

På VGnett i dag skriver de om barns TV-titting. Det blir skrevet at det er ikke nødvendigvis innholdet på det barna ser som betyr noe, men alderen til barnet og hvor mye TV barnet ser pr. dag.

Etter å ha lest artikkelen kjenner jeg at jeg er litt delt. Psykolog Aric Sigman har tidligere sagt at TV bør forbys til barn under 3 år. Jeg kan til dels forstå hvorfor han sier det, samtidig kan jeg ærlig innrømme at jeg innimellom selv har brukt TV som barnevakt. Frem til snupps var 3,5 år var jeg alene med henne mesteparten av tiden, og det hjalp VELDIG at hun så på TV mens jeg gjorde husarbeid, lekser osv osv. Men det kom nok til et punkt hvor hun så altfor mye TV og det ble vanskelig å snu trenden igjen. Heldigvis gikk det seg til sakte, men sikkert. I dag får hun lov å se barne-tv på morgenen før bhg, men så er det ingenting før klokken 18.00. I helgene er reglene litt anderledes. Da får hun se litt lenger på morgenen, før vi går ut, leker, plukker blader, sykler, forsker på insekter eller finner på noe annet finurlig for å få bukt på litt energi. Men når vi kommer inn igjen da pleier hun å få lov til å kose seg med en film på rommet. Ja, hun har TV og DVD-spiller på rommet i en alder av 4,5. Det kan vel diskuteres det også... Men det er aldri film der med mindre stefar eller jeg har godkjent det på forhånd. Vi føler at det er ok, for vi vet at det ikke blir "misbrukt" i mangel av et bedre ord.

Artikkelen handlet jo egentlig om at ikke innholdet hadde så mye å si. Det er der jeg stusser litt, for jeg skjønner ikke helt hva de mener. Gjør du? F.eks Fantorangen. Jeg synes han/den/det har bedret seg veldig, men jeg var alt annet enn fan før. Så en episode med snuppa hvor Fantorangen kastet bamsen sin, for så å le på en måte som jeg tolket som hånlig og si "Fikk du vondt nå?!". I en annen episode holdt han/den/det på med noen kokosnøtter, dyttet vekk den ene og sa "Nææ, deg gidder vi ikke være med." Jeg overdriver nok helt sikkert, men jeg føler at sånt innhold har noe å si. Jeg prøver å lære min datter at man skal ta vare på lekene sine, det er ikke gøy når noen får vondt og hvis man er i en gruppe skal ingen bli utestengt. Er det det Fantorangen viste her? Hvis snupps bare får en time med barne-tv i løpet av hele døgnet, er det da sånt jeg ønsker at hun skal se?

Nå sporet jeg nok litt av, men håper dere skjønner hva jeg mener :) Og så må jeg avslutte med at dette ikke var ment som negativ omtale av NRK-super, for det meste er jeg veldig fornøyd med.

Har laget egen fotoblogg!

2010-10-18T12:22:00.002+02:00

Har bestemt meg for å bruke denne bloggen til å blogge om ting som skjer, venner, familie osv. Og heller bruke fotobloggen til fotoleker, konkurranser, mandagstema og sånne ting :)

Om å være redd

2010-10-17T00:20:00.004+02:00

I følge Statens Helsetilsyn vil 25% av Norges befolkning en gang i løpet av livet fylle kriteriene for angst. Men hva er egentlig angst?

NHI skriver dette om angst:

"Hva er angst?

* Frykt, redsel og angst er normale reaksjoner på ytre og indre hendelser som oppleves som truende eller farlige
* Ved siden av den psykiske angstopplevelsen fører slike hendelser til stressreaksjoner med kroppslige symptomer som blant annet hjertebank, svetting, varme eller kuldefølelse
* Sykelig angst er preget av at angstsymptomene utløses lettere enn vanlig, og det er ofte tydelig at angsten er overdreven og urimelig

Når er angst unormal?

Angst og nedstemthet forekommer ofte som normale psykologiske reaksjoner på hendelser vi utsettes for:
* Angst kan være en normaltilstand i forhold til en trussel
* Å være redd når en fare truer, kan være en livsnødvendig reaksjon som kan forhindre at du utsetter deg for ytterligere fare

Sykelig angst:
* I sterk kontrast til naturlig angst for reelle farer står den unormale eller sykelige angsten
* Mange mennesker er redde for ufarlige situasjoner, og noen kan få lammende angst i situasjoner som andre opplever som ufarlige

Mange kroppslige følgesymptomer ved angst skyldes økt aktivitet i den delen av nervesystemet som vi ikke styrer med viljen (det autonome nervesystem):

* Pulsen øker, blodforsyningen til armer og føtter reduseres og pasienten opplever hjertebank og kalde hender og føtter
* Mange får muskelspenninger
* Akutte angstanfall kan føre til åndenød (hyperventilasjonsanfall) eller i sjeldne tilfeller besvimelse (ofte blod/sprøytefobi eller panikk)"

Å være psykisk syk i dag er fortsatt et tabuområde. Det er ikke alle som klarer å godta at man er syk hvis man lider av f.eks angst eller depresjon som er de to vanligste psykiske lidelsene i Norge. Men visste dere at ubehandlet er depresjon like dødelig som kreft? Angst og depresjon går ofte hånd i hånd. Angsten kan påvirke livet i så stor grad at man ikke lenger klarer å gjøre det samme som før, noe som igjen kan føre til motløshet og depresjon. Kan vi tenke oss hvordan det er å hyperventilere på bussen? Hvordan marerittene jager oss natt etter natt, så vi tilslutt ikke tørr å sovne? Kan vi tenke oss hvordan det er å ikke like livet? Å ikke kunne se frem til noe? Å ikke glede seg over familie, venner eller hobbyer? Kan vi tenke oss hvordan det er å ikke tørre å gå fra stua til kjøkkenet på kvelden for å lage seg en brødskive? Hvis vi ikke kan tenke oss dette, så har vi heller ingen rett til å dømme de som lever med dette hver eneste dag. Hver dag, hver time, hvert minutt er en kamp å komme seg igjennom. Noen gir desverre opp, men mange kjemper en tøff kamp. Og de aller fleste kommer seg gjennom det med hjelp. Jeg gjorde det :) Takket være fantastiske støttespillere og verdens beste og mest tålmodige kjæreste. Men det betyr ikke at jeg burde slutte å snakke om det. Det betyr heller motsatt. Nå står jeg mye sterkere til å dele det og sette lys på et viktig tema i norsk samfunns- og helsepolitikk. Vi må ikke være så redde for å snakke om det som er skummelt. Som videre får meg til å tenke på incest- og seksuelle overgrepsproblematikken, men det får bli et annet blogginnlegg... :p

Siden vi først er inne på disse mørke følelsene... Jeg har tenkt en del på hat de siste dagene. Jeg har tenkt på hvorfor man hater, hvor mye av det vi kaller hat som egentlig er hat og hva hat gjør med oss. Hater vi virkelig så ofte som vi sier? Det tror jeg neppe... Det er nok få ting som kan frembringe ekte hat. Akkurat som man sannsynligvis ikke elsker like mye som man kanskje sier i hverdagen. Men jeg har hvertfall kommet frem til at hos meg er det frykt som frembringer hat. Og det er bare en ting i verden som får frem hat-følelsen i meg på ordentlig. Alle de andre gangene bare misbruker jeg ordet.

"Hat er den automatiske reaksjonen på frykt, for frykten virker ydmykende."

-Graham Greene

Så var det dette med angst og depresjon igjen da. De aller fleste som lider av disse plagene bruker masker eller gjemmer seg vekk fra samfunnet. Nettopp fordi det er flaut, ydmykende og tabubelagt. Og skylden ligger hos oss alle. Mennesker som ikke har kjent på disse følelsene før må bli flinkere til å vise empati og forståelse ovenfor de som sliter med det. Men de som sliter med det må også bli flinkere til å snakke om det, dele det, vise det! Ikke for å ufarliggjøre det, for vi må ikke miste av syne at dette er sykdommer som må taes på alvor. Men mennesker som er utsatt for dette må gjøre det klart for verden at det finnes og at man ikke nødvendigvis bare kan "skjerpe seg".

Langt innlegg fra meg sånn på kveldingen, men jeg savner kjæresten noe fryktelig og da kommer det som regel en hel haug med både tanker og følelser ;) Men nå har jeg fått skrevet av meg det meste, og skal legge meg i sengen, holde kjærestens genser tett inntil meg og drømme gode drømmer. I morgen er han hjemme igjen og da blir kveldene lettere igjen med en gang <3 Verdens beste mann har jeg :)

Kjære mor og far

2010-10-15T23:37:00.007+02:00

Ikke skjem meg bort
Jeg vet godt at jeg ikke skal ha alt jeg ber om. Jeg bare tester dere.

Ikke vær redde for å være bestemte med meg
Jeg foretrekker det. Det får meg til å føle meg trygg.

Ikke la meg utvikle dårlige vaner
Jeg har bare dere å stole på for å stoppe meg.

Ikke få meg til å føle meg mindre enn jeg er
Det bare får meg til å ville gjøre meg større enn jeg er.

Ikke heng meg ut foran andre
Jeg tenker mye mer over hva dere sier, hvis dere snakker rolig til meg hjemme.

Ikke få meg til å føle at feilene jeg gjør er store synder
Det forvirrer det verdibildet jeg skal bygge opp inni meg.

Ikke beskytt meg fra konsekvenser
Jeg trenger av og til å lære gjennom smertefulle erfaringer.

Ikke ta det altfor alvorlig når jeg sier "Jeg hater deg"
Det er ikke deg jeg hater, men den makten du har til å begrense meg.

Ikke tenk at det er under din verdighet å si unnskyld til meg
En ærlig unnskyldning gjør at jeg føler varme og hengivenhet for deg.

Ikke skjenn og mas
Hvis du gjør det, må jeg beskytte meg ved å late som jeg ikke hører.

Ikke prøv å late som du selv aldri gjør feil
Det gir meg et altfor stort sjokk når jeg oppdager at det ikke stemmer.

Ikke si at det bare er tull når jeg er redd
Det jeg er redd for, er virkelig for meg. Du hjelper meg mye bedre ved å prøve å forstå.

Ikke vær for rask med fagre løfter
Jeg blir veldig skuffet når du ikke greier å holde dem.

Ikke sett alt for store krav til min ærlighet
Det er lett å skremme meg til løgner.

Ikke vær skiftende og inkonsekvent
Det forvirrer meg forskrekkelig.

Ikke si at du ikke er glad i meg
- selv om jeg av og til kan gjøre stygge ting.

Ikke glem at jeg vokser fort
Det er sikkert veldig vanskelig for deg å holde følge med meg, men vær så snill å prøve så godt du kan.

Kjære Thea og Magnus!
Jeg skal gjøre alt jeg kan for å huske dette. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å huske at dere ikke er små voksne, at jeg ikke skal forvente at dere forstår alt, men at dere trenger veiledning og støtte. Jeg skal også prøve å gi slipp når dere trenger å utforske og finne ut av ting helt selv. Jeg vil prøve å være trygg i avgjørelsene mine og lære dere det dere trenger å vite på en god måte. Men om jeg feiler innimellom, så tilgi meg. Jeg kan love at jeg uansett alltid prøver å gjøre det jeg tror er best. Jeg elsker dere høyere enn himmelen, begge to... :) Takk for alle de små, store øyeblikkene dere gir meg.

Klem fra mammaen deres

Jeg har ikke ord...

2010-10-14T15:09:00.001+02:00

Jeg klarer ikke finne ord som forklarer den avskyen jeg føler når det kommer til det norske rettsvesen. Hva er rettferdig ved at en som underslår litt penger får 3 år i fengsel, mens en som ødelegger fire liv får 1,5 år? Overgrepsstraffene MÅ opp! Det er ikke greit at overgriper er ute i det fri (og beskyttet av personvern) lenge før offeret i det hele tatt har klart å nå frem i psykiatri-køen for å få hjelp. Ja, det er satt på spissen, men dere skjønner hva jeg mener. Forskere har kommet frem til at barn og unge utsatt for overgrep har flere ganger høyere sannsynlighet for angst og depresjoner i oppveksten enn det barn som ikke er utsatt for overgrep har. Men at selvtillitt og støtte fra foreldre kan forebygge de største psykologiske problemene i etterkant. Hva når det er en forelder som utfører handingene da?

Les og gråt: "Mishandlet sine egne barn"

I artikkelen har de forklart hvorfor han fikk den lengden på dommen som han fikk. Det står blant annet: "Retten har lagt vekt på at det har vært en vedvarende og gjentakende krenkelse og mishandling av nærstående. «I tillegg til krenkelsen av legeme og sjel, vil tillitsbruddet, den psykologiske bindingen mellom gjerningsmannen og offeret, og at handlingen skjer i hjemmet, særprege denne type vold» anføres det i domspremissene." I tillegg står det: "Retten fremholder at de seksuelle handlingene overfor datteren og venninnen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter, og det er begått et alvorlig tillitsbrudd. «Overgrepene skjedde på et sted der barna har krav på trygghet, det vil si i form av overnattingsbesøk på eget soverom i felles hjem»."

Derfor fikk han 1 år og seks måneder! Det er jo ingenting... Forstå det den som kan. Og vi som ikke kan forstå det kan vel kanskje prøve å gjøre noe med det? Tenke over hvem vi stemmer på? Jeg blir i allefall forbanna. Ingenting treffer meg hardere enn ting som dette...

*sint Line legger vekk dataen*

Mandagstema - Hjerte

2010-10-12T20:42:00.003+02:00

Mandagstema (som jeg skriver på en tirsdag denne gangen) er "Hjerte". Egentlig Hjerte- med strek. På den måten kan vi tolke oppgaven på mange andre måter. Hjerterom, hjertevarme, hjertesorg... Jeg har egentlig ikke tolket denne oppgaven på noen spennende måte i det hele tatt! Men det var tre ting jeg tenkte på med en gang jeg så oppgaven, og da bestemte jeg meg rett og slett for de tingene. Jeg tenkte på et bilde jeg har tatt, et bilde FAME har tatt og en blogg jeg nettopp har oppdaget.

Når jeg møtte samboeren min bodde han i Stavanger og jeg bodde i Tønsberg. Jeg savnet han helt enormt mye hele tiden. Uansett hvor jeg var eller hva jeg gjorde så tenkte jeg på han. Og jeg var hodestups forelsket. Så når jeg satt på resturant og så servietter brettet som hjerter så måtte jeg jo bare ta bilde. Det (som alt annet) minnet meg jo om han...

Men heldigvis flyttet han østover ganske kjapt, og da selvfølgelig inn til snuppa og meg. Og etter å ha vært samboere i en måneds tid ble vi gravide med Magnus. Vi kunne ikke la være å ha bilder fra den tiden, så vi dro en tur til FAME for å få bilder av oss som ikke vi ville klart å ta selv. Og et av favorittbildene mine er av at samboern og jeg bruker hendende våre til å lage et hjerte over Magnus.

Og bloggen jeg nettopp har oppdaget heter RandiSmykker. Jeg var innom for aller første gang i dag og forelsket meg i hjertesmykkene hun har der <3 Det er verdt en titt!

Fotoverdens høstkonkurranse

2010-10-12T17:03:00.002+02:00

Bidragene er flyttet til Fotobloggen min :)

Lenge siden jeg har blogget skikkelig nå...

2010-10-12T16:40:00.002+02:00

Det største som har skjedd siden sist er vel at tøffe-kjæresten har hoppet i fallskjerm! Han sa at han hadde lyst rett etter at vi ble sammen, så jeg har holdt av litt her og litt der og endelig har jeg kunnet gi han den overraskelsen jeg har planlagt så lenge <3 Vi kjørte avgårde med Carina og Spike, Kristian hadde bind for øynene og barna var hos bestemor. Jeg var litt nervøs for at han ikke kom til å tørre, for da måtte jo jeg ha hoppet. Men han tok utfordringen på strak arm!

Se film av hoppet på Youtube

Bortsett fra det har jeg vært syk. Lå rett ut med mellom 39 og 40 i feber en ukes tid. Men med godt stell fra kjæresten ble jeg "fort" frisk! Så jeg rakk å bli med på en vinkveld med jentene. Veldig koselig <3 Ane var på besøk i byen en tur, og siden hun ble 25 år når klokken bikket midnatt ble det litt ekstra å feire.

Og i går ble plutselig Thea syk. Kom hjem fra barnehagen, klagde på vondt i hodet og at hun var sliten, og innen det var natta hadde feberen steget til 39 og snupps orket såvidt å ha øynene oppe. Men en natts søvn gjorde tydeligvis susen, for i dag er hun frisk som en fisk og har hjulpet meg med å både bære ting på loftet og ommøblere :D Og det er STOR stas at baljen til Magnus får plass i dusjen :p

Carina reiste til London med typen i kveld, men kjenner at det stresser meg litt at de har terroralarm der borte. Håper hun koser seg masse og holder seg unna t-banen, så går det vel sikkert bra :) Savner henne allerede, men fire dager må jeg vel klare meg? :p

Magnus vokser jo som en gud, og Kristian tok han med på veiing den dagen han var 11 uker. Da var han 6630 gram og nesten 64 cm lang *dåne* Stor gutt ja! Men det er fint det. Han er jo perfekt <3 Han er så sosial, blid og god at ord ikke kan forklare det en gang. Herlig å se en personlighet komme til syne. Vi har fortsatt masse å lære om hverandre, men den tiden vi er inni nå er en veldig spesiell tid - og den går så altfor fort over. Så jeg må minne meg selv på å nyte den.

Fire ben og pels!

2010-10-07T23:28:00.000+02:00

Fotomorro er klar for en ny fotokonkurranse nå, med tema "Fire ben og pels". Først tenkte jeg at det var jo dumt, jeg har ingen fine bilder av Charlie (katten). Men så kom jeg på at det er jo MYE annet som også har fire ben og pels.Så her er mine tre bidrag:

Mandagstema - Lys

2010-09-27T21:10:00.000+02:00

Denne uken er tema på Mandagstema LYS. Hva tenker du på når du hører det? Tenker du på stearinlys som er tent en regnfull høstkveld? Tenker du på lyse stunder, og en dag fylt med glede? Tenker du på en lys og varm dag?

Med en gang jeg leste at temaet denne uken var "lys" tenkte jeg på et bilde som ble tatt en septembermorgen for ganske nøyaktig to uker siden. Magnus og jeg hadde vært våkne mesteparten av natten, men sovnet etterhvert. Og når vi våknet igjen kunne vi se hvordan sollyset dyttet natten avgårde, og at det igjen var blitt dag utenfor stuevinduet vårt.

Men jeg kunne jo ikke bare nøye meg med det første jeg tenkte på. For flere tanker kom ramlende inn nokså kjapt. Blandt annet begynte jeg å tenke på hvordan sollyset kan leke med bladene og trærne i skogen, og hvordan lyset er essensielt for å få frem stemninger.

Og siden jeg er hobby-fotograf MÅTTE jeg jo bare tenke litt på hvordan lys eller mangel på lys kan påvirke bilder. Jeg synes det er kjempespennende å eksprimentere med lys, men har desverre gjort det altfor sjeldent til nå. Det er jo ingen tvil om at lys kan forandre et bilde totalt :)

Og siden det er slutten av september, høsten begynner å melde sitt inntog for alvor og ingenting slår en regnværskveld inne med tente lys og kjæresten, så kunne jeg jo ikke IKKE ta med et stearinlysbilde?

God mandag, alle sammen! Flere mandagstemainnlegg kan leses og beundres på Mandagstema.

Hva i all verden kan et barn bekymre seg over?

2010-09-25T00:14:00.002+02:00

Kan det finnes noe et barn bekymrer seg over? Vet barn i det hele tatt hva en bekymring er?

Heldigvis gjør ikke de fleste det. Heldigvis lever de aller fleste barn i en boble hvor de ikke vet om alt det forferdelig som skjer i verden. Og det er jo sånn det skal være!

Men noen barn bekymrer seg. Noen barn tenker tanker som selv ikke voksne kan tenke. Noen barn gruer seg til å gå hjem etter skolen. Har du noengang lurt på om du burde ha sagt i fra? Noen gang tenkt at du kanskje kunne hjulpet? Du bryr deg ikke med andre selvom du bryr deg OM andre. Altfor mange barn lever i dag i hjem hvor voksenpersonene enten driver med fysisk/psykisk vold og mishandling, eller ruser seg. Og altfor mange barn har mennesker rundt seg som ikke vil blande seg eller bry seg med andres buisness. Men hva skjedde med å bry seg OM? Disse barna trenger at noen bryr seg om dem! "Vennligst forstyrr" er en kampanje Redd Barna har hatt, og "vennligst forstyrr" synes jeg er et fantastisk uttrykk. Et uttrykk vi burde huske på i hverdagen. For hvordan tror du det går med de barna som gruer seg til å måtte gå hjem fra skolen?

Hva i all verden kan et barn bekymre seg over? Hva forstår et barn? Hva klarer et barn å huske? Hva merker barnet for resten av livet? Desverre MYE mer enn vi tenker over, tror eller håper på.

Dette er en sterk film fra Redd Barna. Første gang jeg så den ble jeg fysisk kvalm. Men den får deg til å tenke... Kunne du noen gang ha sagt i fra?

Av og til er hjemme verst.

Hvilke tanker sitter du igjen med?

Om å være en prinsesse

2010-09-24T23:48:00.000+02:00

Tenk så deilig det må være å være 4 år og jente. Når man er 4 år og jente så er man en prinsesse opptil flere ganger om dagen. Om man tror med hele sitt hjerte at man er en helt ekte prinsesse. Og om man ikke er en helt ekte prinsesse akkurat der og da, så er man i allefall helt sikker på at man skal gifte seg med en ekte prins.

Tenk så deilig det må være å være 4 år og jente. Når man er 4 år og jente så tenker man ikke på hva alle andre synes. For selv vet du at du er den vakreste, lille jenta som finnes. Man vet hvor spesiell og fantastisk man er. Man vet at man er den flinkeste i verden til å synge, til å danse, til å gå med kjole og til å være den man er. Og om noen andre tror at de er flinkere, så tar de feil. Det er godt å vite. De andre er ganske flinke altså, men ikke så spesielle som du selv er.

Tenk så deilig det må være å være 4 år og jente. Når man er 4 år og jente så kan man være akkurat den man vil være, når som helst! Og man kan nyte det. Først når man blir eldre begynner man å tenke over hva alle andre synes. Tenk å igjen kunne være 4 år og jente!

"Fantasien er det aller største av alt! For det er ikke det du ser som er viktigst. Det er det du tror du ser!"

Lars Saabye Christensen

Dyreparken!

2010-09-24T23:26:00.000+02:00

Man kan jo ikke dra til dyreparken uten å ta bilder av de kuleste dyrene i verden! Aper, sjiraffer, løver, tigre og øgler slår jo det aller meste.

"Å drikke uten å være tørst og å elske til enhver tid, det er det som skiller oss fra andre dyr."

-Pierre Beaumarchais

Livets realiteter

2010-09-24T23:18:00.001+02:00

Nå er det desverre sånn at alle skal dø en gang... Desverre måtte denne lille, vakre dø litt før det livet hadde tiltenkt den. Kun fordi katten vår ville leke litt. Hadde hun i det minste spist den! Men hun ville bare fange og drepe den, for så å la den ligge. Om det er noen trøst fikk Charlie (katten) VELDIG kjeft av vesle Thea etter at hun så pippen utenfor døren vår. "Charlie, det er IKKE lov å drepe noen for å ha det gøy!" *streng*

Heldigvis tok det ikke mange timene før denne krabaten dukket opp, og man husket at livet går videre og naturen virker ikke alltid sånn som vi liker det. Katter dreper fugler. Sånn er det bare...

"I all opplevelse av stor natur: En kraft utover det menneskelige. Den lar seg ikke temme til uttrykk for menneskereaksjon og heller ikke kan vi tjene den som uttrykk i menneskelig reaksjon."

-Dag Hammerskjold

Lille fugleungen min!

2010-09-11T20:05:00.000+02:00

Livets høyeste lykke:

Den vesle varme ungen min

gjør rare lyder med tungen sin

Hun lager merkelige ord

til glede for sin mor

Min egen lille deilighet

jeg har slik gunstig leilighet

til gransking av den hvite rand

av underkjevens første tand

En bitteliten snehvis spiss

av verdens minste tannebiss

Du, vesle fugleungen min

den lubne, skjønne kroppen din

med de små rare klærne på

og foten din, med tærne på

og hånden din, og armen din

og farven din, og varmen din

er som et kjempemessig hav

din mor kan øse lykke av

Men uten kamp, og uten skap

skal jeg gi slipp på deg en dag

Hvor min du er, -allikevel

skal du bli stor og bli deg selv

Nå kan jeg bare pleie deg

og elske deg, og eie deg

og leke med deg, og ta i deg

og være bunnløst glad i deg

Men når du selv, om litt, blir stor

så vil du si: "Nei, æsj da, mor!"

Og selvsagt har du rett i det

det finnes ikke vett i det

Og så en dag om 15 år

skal denne bylten uten hår,

som sutter sine egne tær,

si: "Mor, så gammeldags du er!"

Og ser du mitt fotografi,

så vil du le av det og si

"Tenk dette her er mor og far!

Å, gid hvor rare dere var!"

Hva sorger det vil volde meg,

i strid for å beholde deg.

Hva kamp det enn vil skape meg,

så vil jeg sikkert tape deg.

Vi snakker sammen uten ord

for selvsagt skjønner jeg, din mor,

allverdens rare skurrelyd.

Jeg legger munnen, from av fryd,

mot nakkegropens myke skinn.

Å, skjønne fugleungen min!

-Zinken Hop

Åh, deilige høsten!

2010-09-11T19:43:00.003+02:00

"Det er høst. Sommeren er forbi,
den forsvant like så hurtig som den kom;

akk hvor den gikk hurtig."

-Knut Hamsun

I dag kom høsten. Den har listet seg på oss en liten stund allerede, men dagen i dag har vært den aller første, virkelige, ordentlige høstdagen. Skyene ligger tungt på himmelen, vinden har begynt å blåse gule og oransje blader ned fra trærne, regner trommer på vinduet. Inne har vi tatt på tørre, varme klær, tent stearinlys og koser oss med inneaktiviteter. Åh, deilige høsten!

"Det drømmer et regn mot ruten,
en stille, unnselig larm
av vannet som varsomt lister
seg ned langs min vinduskarm."

-Andrè Bjerke

********************

Oppdaterer dette innlegget med nye høstbilder innimellom, for å ikke lage nye innlegg med bare det hele tiden :)

12.09.10

Noe av det jeg liker best i skogen er når solen klarer å trenge gjennom tretoppene og lager en stemning jeg ikke helt kan å forklare...

Hva forbinder du med høsten? Fargene? Blader på bakken? Lyng? Visne kvister?

Her er bilder av noe av det jeg forbinder med høsten, i allefall...

De siste dagers hurlumheier i Meo-heimen

2010-09-11T12:32:00.002+02:00

(Nicket mitt er Meo på div forum, bare sånn hvis noen lurte på hvilken heim Meo-heimen var... :p)

Thea er tilbake i barnehagen etter å ha brukket kragebenet. Og det er nok veldig deilig for henne (og ganske deilig for mor)! Hun skulle egentlig vært hjemme hele denne uken også, men det har ikke vært noen tvil om at hun absolutt kan bruke den armen. Det er ingenting som tilsier at den var brukket for i underkant av to uker siden. Deilig å være barn... Planen er nytt røntgen til mandag for å se hvordan det har grodd, men jeg tipper at det har grodd helt perfekt.

Magnus er SÅ fin for tiden. Dere skulle sett han når han ser pappaen sin. Han lyser opp med en gang, smiler, babler og har en super kontakt. Jeg får ikke den samme reaksjonen, så helt tydelig at Magnusen vår er en pappagutt<3

"Den største gaven foreldre kan gi sitt barn, ga min far til oss igjen og igjen - seg selv."

-Hana Ali

Vi har jo fått ny bil for de som ikke vet det, og endelig har vi plass til alle sammen inni bilen :D Stooor forskjell på Mini Morris og Ford Mondeo ja :p Så Thea, Magnus og jeg ville overraske Kristian med å vente på han etter jobb. Men vi hadde ca en halvtime med dødtid før han var ferdig... Hva skulle vi gjøre? Vi stakk innom butikken, kjøpte et rundstykke og en porsjonspakning med leverpostei, tuslet bort til bilen og hadde piknikk på parkeringsplassen :D

Jeg holder på med et hemmelig prosjekt for tiden. Men rundt dette prosjektet har jeg snakket en del med Thea, for hun er ekspert på akkurat dette. Og som en del av alt dette har det blitt en del samtaler om fluesopp. Snupps har ikke vært helt overbevist om at det finnes en rød sopp med hvite prikker, så når jeg først fant en måtte jeg jo ta bilde for henne...

Denne helgen skal vakreste snupps være med pappaen sin, så Kristian, Magnus og jeg dro en tur til Carina for å ta et glass vin og spille spill. Kristian fikk viljen sin og vi spilte Multimillionær. Han vinner hver eneste gang, og dette var absolutt ikke noe unntak. Og det betyr jo bare at jeg tapte igjen... Kort fortalt eide Kristian det meste, bilen min ble parkert tidlig, Carina kjempet tappert, men måtte gi tapt etterhvert.

Kvelden var fantastisk! Vi pratet, lo, hørte på musikk, sang, spilte og koste oss. Det ble to glass vin og så hjem, men en annen dag kan barna få kose seg et annet sted og så kan vi høre på musikk en hel natt <3 Det finnes få ting som er koseligere. Men kan skrive litt mer om det senere, for nå skal vi off to pølsefest hos mamma med store og små :)

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav V

2010-09-11T10:32:00.002+02:00

Bokstaven er V i denne rundens ABCtema, og der finnes det mange andre spennende V-innlegg!

Jeg syntes det var vanskelig å finne ut hva jeg ville skrive om denne uken, men etter litt hjelp fra gode kompis Simen fant jeg ut at denne ukens ABC-innlegg skal handle om Valg (og litt kort om Vær og Vann helt på slutten).

"Det blir aldri løyet så mye som før valget, under krigen og etter jakten."

-Otto von Bismarck

Å velge må vi gjøre hver dag. Vi velger klær å ha på oss, vi velger frokost, vi velger hvilken vei vi skal kjøre til jobben. Men noen ganger må vi ta større valg enn det. Man kan velge å flytte, man kan velge å dele livet sitt med noen, man kan velge å sette et barn til verden. Man kan også velge å stjele, å skade, å tagge. Hva er det som egentlig gjør at vi tar de valgene vi tar? Enten det er gode eller dårlige valg. Hva er det som gjør at vi noen ganger tar valg vi VET får konsekvenser for oss? Hvorfor velger vi å gjøre ting vi vet inni oss at vi ikke burde gjøre?

Det finnes lette og vanskelige valg i livet. Jeg har tidligere skrevet om et ganske vanskelig valg. Et valg man skulle tro var lett, men som ikke var det. Nå har jeg tatt et nytt lett, men vanskelig valg. Jeg har veid fordelene opp mot ulempene, og jeg tror jeg har valgt riktig. Men hvordan kan man egentlig vite helt sikkert? Hvis man vet at valget fører med seg at noen kanskje blir såret, er det noensinne det riktige valget da? Hva veier tyngst, deg selv eller andre?

"Det er valgene våre langt mer enn evnene,
som forteller hvem vi virkelig er."

-J.K. Rowling

Det er lett å bare velge noe i forbifarten uten å egentlig tenke over konsekvensene. Men nå er det en gang sånn at ALT vi gjør her i verden påvirker et annet menneske på en eller annen måte. Så kanskje bør vi bli ennå flinkere til å tenke over de egentlige konsekvensene av det vi gjør? Det er nemlig lett å glemme at valgene våre betyr noe. En dag velger jeg å rase avgårde uten å løfte hodet. Kanskje går jeg forbi en gammel venn som tror at jeg har glemt henne? En annen dag tar jeg meg tid til å løfte hodet og smile til henne. Kanskje var det akkurat det hun trengte for å se at verden er et allright sted? For innimellom alle valgene mine har ikke jeg fått med meg at hun har det veldig vanskelig for tiden... Så kanskje jeg skal velge å ringe henne i kveld i stedet for å skrive et nytt blogginnlegg?

"En kan til enhver tid i livet velge å strekke seg etter et par fliker av himmelen eller la seg fange av reimer fra helvete.

Jeg har alltid valgt flikene av himmelen."

-Espen Esther Pirelli Benestad

********************

Jeg skrev jo at jeg ville skrive kort om Vær sånn helt på slutten. Rett og slett fordi været på utsiden av stuevinduet vårt fasinerer meg så til de grader. Himmelen og skyene på utsiden her forandrer seg konstant, og de er nesten alltid flotte å se på. De er nesten alltid så mektige disse skyene.

Disse bildene er fra to kvelder etter hverandre. Og jeg har MANGE bilder til av de titusen himmelene vi er så heldige å ha - rett utenfor vinduet vårt.

"Det er sju slags vær i en høstnatt."

-Nordisk ordtak

Så til Vannet... Jeg har ikke fått øvd meg på dråpebilder på en halv evighet, men skal absolutt begynne med det igjen. Disse er fra første gangen jeg prøvde, og du så morro det var :D Kristian stakkars forstod ingenting når han kom hjem fra jobb og jeg stod på badet med kamera, stativ og vasken fyllt opp med vann og håndklær for å prøve å få et fint dråpebilde. Jeg tok i overkant av 300 bilder den kvelden, men ble ikke fornøyd med mer enn 2-3 stykker. Og de ble jeg til og med ikke skikkelig fornøyd med. Har masse øvelse igjen, men det er jo det som er så gøy med å ta bilder! :D Man lærer så mye nytt hele tiden... Gleder meg til den dagen jeg får en enkel dråpe over søylen!

Så takk ska du ha, du så fant opp dei finaste ting...

2010-09-09T14:26:00.002+02:00

"Den finaste mårenen e den så vente,

og eg e der lenge før eg e heilt nødt.

Eg står opp med solå og ser at hu hente

ein ny dag og sett an på gløtt."

Klokken er 05.24 i en rolig, liten leilighet på Eik. Verden rundt oss sover. Det er mørkt i nabohusene, fuglene ligger fortsatt trygt i reirene sine, gatelyktene er på. Men i stuen sitter det en liten gutt og meg. Han er nemlig våken. Han har en hel verden å lære om, å oppdage. Han ligger i armene mine, har drukket opp melken sin og ser på meg med store, runde, klinkekulefargede øyne. Han har barndomsminner-øyne, sa en venninne for noen dager siden. Og han titter rundt seg. Suger til seg inntrykk. Prøver å prate litt. "Gaah", sier han med en rolig, myk og perfekt stemme. Han gjesper. Titter litt til. Og sovner. Nok inntrykk for denne gangen. Jeg blir sittende med han sovende i armene en liten stund. Ser på han og stryker på han. Han er så perfekt, denne lille gutten Kristian og jeg har skapt. Jeg tenker på alt han skal oppleve. Hvor mange soloppganger han skal se i løpet av livet. Den første har han allerede sett. Sittende i stuen med meg, klokken 05.24 i en liten, rolig leilighet på Eik.

"Den finaste dagen e den så lar vær

å bestemma, men løfte meg opp og gir fart.

Då sveve eg fint, eg kan se og glømma

og velge meg kvitt framfor svart."

Klokken er blitt 07.03. Verden har våknet rundt oss. Den lille gutten ligger fortsatt i sengen sin og sover. Denne gangen sitter den en liten frøken i stuen. Hun har sovet hele natten igjennom og er veldig fornøyd med det. Dermed skjønner hun ikke hvorfor mammaen kanskje er litt trøttere enn det hun er. Hun er blitt så stor denne lille, vakre jenta - at hun kan skru på barnetv helt selv. Og det har hun gjort også denne morgenen. Jeg ser på henne og tenker på alt hun allerede har vært gjennom. På alt hun har opplevd av godt og vondt. Og jeg ser at hun likevel er sterk, positiv, blid og omsorgsfull. Hun søker det morsomme, det gode. Hun lar ikke tankene kverne over det som allerede har skjedd. Hun tenker ikke på fortiden og bekymrer seg ikke for fremtiden. Hun sitter bare der og ser på barnetv. Bekymringsløs. Men hva vil hun egentlig huske den dagen hun blir stor nok til å ville tenke tilbake på barndommen sin? Vil hun huske glede og kjærlighet? Eller vil hun huske de dagene som var stressende? Dagene med trass fra både den vakre, lille jenta og den ganske trøtte mammaen? Jeg er ikke helt sikker på hva hun kommer til å huske. Så i dag blir vi hjemme fra barnehagen. Vi skal bake boller... Den vakre, lille jenta og jeg.

"Når skumringen legge sitt slør øve dagen

Og stillheten senke seg, går eg te ro.

Eller kanskje så søke eg byen og larmen

og tar meg et glass eller to."

Klokken er 19.17 i den lille leiligheten på Eik. Den lille gutten sover i lekegrinden, den lille jenta har lagt seg i sengen på prinsesserommet etter en dag hvor vi valgte boller og kos fremfor tidspress og stress. Vi er heldige som har muligheten til å velge. Mannen i huset har kommet hjem fra jobb. Han har spist litt mat, fortalt om dagen sin og fått tatt en rask dusj. Jeg vet at jeg har funnet en mann jeg kan leve med for resten av livet. Men ennå viktigere er at jeg vet at jeg har funnet en mann jeg ikke kan leve uten. Han gjør meg trygg, han gjør at jeg føler meg elsket og jeg vet at han støtter meg gjennom alt - uansett. Han er den fineste, smarteste, morsomte mannen jeg vet om. Han er bestevennen min. Klokken er 19.17 og vi sitter sammen i stuen. Mannen min og jeg. Vi trenger ikke snakke. Vi ser litt på tven og holder rundt hverandre. Jeg går for å lage flasker til den lille gutten, han sender meg et blikk som forteller meg hvor glad han er i meg og så går han inn på kontoret. Klokken er 19.17, roen har senket seg i den lille leiligheten på Eik og jeg vet at jeg fortsatt er forelsket i mannen min.

"Den finaste nattå va den så me delte.

Me leita og fant uten for månge ord.

Så våkna eg innte den finaste jentå

eg vett om på denne jord."

Klokken er 03.46 i leiligheten vår her på Eik. Den lille gutten har spist og sover på nytt. Mammaen prøvde også å få nyte resten av natten før soloppgang-måltidet om noen timer. Men så hører jeg den vakre jenta rope fra rommet sitt. Jeg tusler inn til henne, setter meg på sengekanten, stryker henne på håret og spør hva som er i veien. Hun sier at hun har mareritt. Hun er redd for at mannen min, den lille gutten og jeg skal glemme henne. Og så begynner hun å gråte. Jeg legger meg ved siden av henne. Forteller henne at hun er den beste, fineste jenta jeg vet om, og at om jeg så var på andre siden av jorden i 100 år ville hun vært et av de få menneskene jeg aldri kunne glemt. Hun godtar svaret mitt og legger seg for å sove igjen. Jeg reiser meg. Hun vil at jeg skal bli, men jeg sier at jeg må ligge i min egen seng. På vei ut av døra hører jeg: "Mamma?" Jeg går bort til henne igjen. "Jeg ville bare si at jeg elsker deg." Jeg elsker henne også, legger meg ned ved siden av henne igjen og sovner. Jeg får sove helt til klokken blir 05.24 i den lille, rolige leiligheten på Eik <3

"Så takk ska du ha, kjære Gud,

eller kim du nå va,

du så fant opp dei finaste ting."

-Vamp

I dag, 08. september 2010...

2010-09-08T00:37:00.003+02:00

... er det nøyaktig 2 år til jeg skal stå brud! Kristian tok med seg årets bryllupsmagasin hjem for litt siden og vi ble sittende å titte i det i sted. Vi hadde vel egentlig tenkt junibryllup, men "alle" velger våren. Og etter at vi hadde snakket litt om vinterbryllupet til søss, fant Kristian ut at han heller ønsket seg høstbryllup. Åh, så gøy det skal bli :D Kjolen henger jo allerede på loftet, frisyren er bestemt for lenge siden, stedet er Stavanger og resten av planleggingen skal jeg/vi koooose oss med de neste to årene, før lørdag 08. september 2012 kommer, og jeg blir Mrs. Hodne på ordentlig *glis*

Bildene er fra Google denne gangen, siden jeg ikke kan legge ut bilder av egen kjole eller tanker om frisyre heeelt ennå ;)

"Du stråler, pus!"

2010-09-08T00:08:00.003+02:00

Jeg rett og slett ELSKER fargene man finner ute nå. Og de kommer bare til å bli finere og finere de neste månedene. Tipper at det blir mange skog/høst bilder her fremover... :p

Jeg trenger å komme meg i form igjen etter fødselen, så i dag ville jeg ta med meg Magnusen og kameraet på en liten runde i skogen. Carina og Nikko ble med meg, og det ble så koselig så. Vi fikk ikke gått sånn veldig langt, men langt nok til å få 9 brukbare bilder (av mange, mange flere...)

Jeg rakk ikke være lenge hjemme for bestekjæresten min kom hjem fra jobb. Og han hadde med seg roser til meg <3 Men det var en liten berte på ca 4 år i huset også, som ble lei seg fordi kjæresten hennes ALDRI ga henne blomster. Og han kunne ikke engang kjøpe blomster faktisk, for han var bare barn tenk! Så Kristian sa at den ene rosen var til henne... Jeg har ikke sett henne så glad på LENGE :) Så det var en stolt jente som fikk bære et kjøkkenglass med en enkel rose inn til bordet på rommet sitt i sted. Resten står på kjøkkenet så jeg kan nyte dem <3

"Du ståler, pus!", sa kjæresten min til meg i sted. Men hvordan kan man ikke stråle etter en sånn dag? Hvordan kan man ikke stråle etter en dag hvor alt har gått slik som man hadde tenkt? Hvordan kan man ikke stråle etter en dag med gode venner, herlig familie, en datter på bedringens vei og en sønn som er Sjarmen selv? Og hvordan kan man ikke stråle når man føler seg så elsket av den man elsker som det jeg gjør? :D Man kan jo ikke annet enn å stråle da!

Jeg er heldig, jeg!

I Krim-finalen

2010-09-07T10:05:00.001+02:00

Fotomorro har hatt en krimkonkurranse gående på facebooksiden sin nå. Mange flotte bidrag er sendt inn og 16 bilder er plukket ut til en finale. Og utrolig nok et mitt et av dem :D Jeg anbefaler alle å ta en titt der inne, og stemme på det du liker best. Man kan stemme enten i Fotomorro-bloggen eller ved å like/kommentere et av finalebildene på Facebook. Finalebildene har en egen mappe du kan gå inn i for å se alle sammen. Topp 3 bilder vinner premie, og du har helt frem til søndag 12. september å bestemme deg for en favoritt på ;)

Mitt bidrag er bilde nummer 10. Det kan jo tolkes på en million måter, og trenger absolutt ikke ha noe med krim å gjøre i det hele tatt. Men når jeg så temaet krim var dette det første og eneste bildet av de over 15.000 jeg har som jeg følte passet :p

Så får vi se om det holder da... ;p

Mandagstema - Himmelsk

2010-09-06T21:20:00.001+02:00

Mandagstema denne gangen er "Himmelsk". Flere bidrag kan du se der :)

Har du noen gang fått den følelsen av at absolutt alt i livet ditt er godt? At du på det tidspunktet ikke mangler noen verdens ting, og at hvis du kunne forandret hva du ville - så ville du ikke ønsket å forandre noe som helst? Har du noen gang gått tur i skogen, på fjellet, vidda eller et annet sted du synes er vakkert og for første gang virkelig forstått hvor vakkert det er? Har du noen gang virkelig sett på blomstene som dukker opp i løpet av en sommer og tenkt over hvor fantastisk det er at vi kan ha så utallige mange vakre variasjoner - i nabolaget vårt? Har du noen gang stått helt for deg selv? Skilt deg ut? Vært redd? Men likevel strak i ryggen og taklet noe du ikke trodde du ville takle?

Har du noen gang sittet på altanen, hatt et mykt pledd rundt bena og lest ferdig en bok i løpet av en helg? Har du noensitte brukt en hel natt på terrassen med gode venner og noe godt i glasset? Har du egentlig noen gang skrudd av strømmen for en kveld, tent stearinlys i hele stuen og spilt kort på gulvet med familien?

Har du noensinne vært på skattejakt i hagen med papirkikkert? Eller tenkt over at en pinne kan være både mascara og tryllestav på en gang? Visste du at noen fireåringer mener at hvitveisen er en snillere blomst enn hestehoven, fordi hestehoven er nesten som en hest og hester sparker? Hvis ikke bør du ta deg tid til det... Har du noensinne virkelig tenkt over hvordan det må være å være et barn på vei ut i verden for aller første gang?

Har du noen gang funnet deg et bittelite fristed? Et sted i en gågate eller i en bakgård eller i en park? Et sted hvor du kan sette deg ned i to minutter, puste rolig og bare nyte den stunden og det stedet du befinner deg på? Et sted hvor du bare kan betrakte bildet av livet som er - akkurat nå. For ikke visste vel du at livet var alle de dagene som kom og gikk? ;)

Har du noen gang tatt en titt på det du har i livet? Samme om det er mye eller lite. Samme om det er en stor familie med mennesker på alle kanter, eller om det er et spesielt menneske som betyr alt. Samme om det er et palass av et hus, eller om det er en rønne fylt med hjerterom. Har du noensinne tenkt over hvor himmelsk alt er? For det er nettopp det det er...

...Det er himmelsk!

"Alle dyr, bortsett fra mennesket, vet at den eneste meningen med livet er å nyte det."

-Samuel Butler

Månedens Fotoverden-konkurranse...

2010-09-05T22:22:00.002+02:00

... har tema "Portrett". Du kan se alle bidragene hos Fotoverden :) Portrett synes jeg er et spennende tema og jeg tipper at etterhvert som flere hiver seg på konkurransen vil det komme mange interessante, inspirerende bilder. Gleder meg til å se!

Jeg har egentlig null peiling på portretter, hvordan man burde ta det, hva som serde best ut osv osv. Men jeg prøver meg litt frem og håper at jeg en dag kan ta noen skikkelig freshe og kule portrettbilder :D Men frem til den dagen kommer får jeg klare meg med noe litt mer standard. Her er mine tre foreløpige bidrag, av de to vakreste menneskene jeg vet om. Det er tre forskjellige typer bilder, men jeg håper at alle går under kategorien :)

********************

********************

"Det største mysterium er ikke mer enn det at en ørliten kropp er våknet til jorden. Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp. Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til."

-Andrè Bjerke

Kom deg ut-dagen!

2010-09-05T16:53:00.002+02:00

Kom deg ut-dagen har vært i dag, søndag 5. september! Vi har ikke blitt med på aktivitetene DNT har arrangert rundt omkring i landet, men hvem trenger vel DNT når man har Carina? Carina påser nemlig at både store og små kommer seg ut og bruker bena sine. Og i dag ville hun plukke blåbær. Vi hadde hørt noen rykter om at det var blåbærsesong for et par måneder siden, men vi ville prøve oss likevel :p Carina puttet Nikko i vognen, Thea tok på seg de nye slagstøvlene sine og dro med en nabojente, Magnus ble satt i bæreselen og jeg gne trøttheten ut av øynene - og vi møttes ved skogen. Vi trengte ikke gå langt for å se at blåbær - det var det ikke lenger. Så Nikko bestemte seg for å plukke pinner og jentene ville forske på insekter.

Bærsesong fant vi som sagt fort nok ut at det ikke er nå. Men soppsesong MÅ det jo være! Desverre vet ingen av oss nok om sopp til å kunne plukke det. Til neste år skal jeg skaffe meg en sånn soppbok, og så skal vi gå på skikkelig soppsanking. Med flettet kurv og hele pakken!

Tusen takk for nok en herlig dag! Alltid deilig å få kommet seg litt ut, og det er flaut at vi ikke bruker mer tid i skogen når den faktisk ikke er mer enn 10 min tusletur i nabolaget unna... *skal bli flinkere* Takk og lov for Carina ^^

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav U

2010-09-05T09:35:00.003+02:00

Denne uken er bokstaven på ABCtema U. Og jeg bruker den i setningen...

...I miss U:

"Kjærligheten regner timer for måneder, og dager for år,

og hver liten atskillelse for en menneskealder."

-John Dryder

U-innlegget mitt handler rett og slett om savn, etter den typiske "I miss U" forkortelsen
Når jeg først møtte forloveden min bodde han på andre siden av landet. Jeg hadde ingen tro på at vi kunne få til et avstandsforhold. Men jeg dro for å besøke han. Tenkte at vi kunne ha det gøy. Og så skjedde det bare plutselig... Jeg forelsket meg i han. Etter noen måneder med reising frem og tilbake bestemte vi oss for å satse. Vi ble sammen og etterhvert flyttet han til min kant av landet, vi ble gravide og når jeg var 4 måneder på vei fridde han til meg <3 Å kunne ha han hos meg hele tiden er helt fantastisk! Men vi er enige om at den perioden vi var fra hverandre og savnet hverandre hadde en helt egen sjarm. Det er deilig å kjenne på følelsen at man trenger det andre mennesket.

Nå er det søsteren min som står i den situasjonen. Kjæresten hennes tar pilotutdannelsen sin i USA. De er fra hverandre lenge om gangen, og de må leve med avstanden mye lenger enn Kristian og jeg måtte. Men de to er definisjonen på et sterkt forhold! De er veldig tålmodige og jeg unner dem virkelig absolutt alt godt fremover. De fortjener det!<3

"Kjærligheten måles ikke etter hvor mange ganger vi rører hverandre,

men hvor mange ganger vi når hverandre."

-Samuel Johnson

Og her er en liten innrømmelse. Selvom jeg er så heldig å ha Kristian hos meg hver dag, savner jeg han bare mens han er på jobben eller har en kompiskveld... <3

Mini-photoshoot med barna !

2010-09-03T13:59:00.003+02:00

Jeg har så lyst til å lære meg å ta skikkelig kule portetter. Men da må jeg jo først prøve meg på litt vanlige og kjedelige portretter. Har øvd meg pittelitt på Thea i dag. Altså, bilder av henne blir jo aldri kjedelig. Likevel er det ikke helt det jeg ser for meg. Men det er jo en start... Og hun er jo vakker<3

Ikke like lett å ta bilder av Magnusen... Har bare fått et det siste døgnet som jeg synes er ok. De andre er fra forrige uke. Seeee, gutten vår kan smile :D Han er den fineste, lille gutten jeg noensinne har sett... <3

Snupps har brukket kragebenet...

2010-09-03T11:20:00.002+02:00

... så det har blitt noen lange dager for oss i det siste. I starten trengte hun hjelp til absolutt alt. Komme seg opp og ned av sofaen, sengen eller doen, hun trengte støtte når hun gikk og hjelp til å spise. Nå går det heldigvis mye bedre! Hun klarer det aller meste selv, til og med leke gjør hun massevis av. Legen mente at hun skulle sitte i ro i to uker, men det kan vi bare glemme. Vurderer til og med barnehage noen timer på mandag. Vi var for å besøke dem i går, og det så ikke ut som om det var noe problem i det hele tatt, så de voksne mente at hun absolutt burde komme noen timer. Hun kunne jo være med i språkgruppe og andre ting som ikke risikerer nytt brudd eller som krever to armer. Hun kjeder seg veldig hjemme, selvfølgelig. Både Kristian og jeg prøver å leke mye med henne, men for det første tar jo selvfølgelig Magnus litt tid og for det andre klarer vi ikke å aktivisere henne slik som andre barn klarer. Uansett hvor hardt vi prøver eller hvor lyst vi har... Men vi har tatt båt/tog/fly til Uganda i løpet av denne uken, Thea har lært seg nye ballongtriks og i følge henne selv har hun blitt VELDIG flink til å ikke skumpe når hun tegner - selv med bare en hånd!

Fotoverden har vist meg en ny redigeringsside...

2010-09-03T09:15:00.001+02:00

... og den er jo kanonkul! :D

Som sagt har Fotoverden tipset om litt fotoredigering, og da blandt annet Picnik. Og Picnik var full av gratis morsomheter! Jeg prøvde meg litt bare i full fart nå, men gleder meg til å leke og utforske mer der inne.

Dette er for eksempel et Picnik-resultat:

Prøv deg du også da! Og gøy om du hadde gitt meg link til bloggen din så jeg fikk se resultatet :D

Aktiviteter for barn!

2010-08-31T13:11:00.001+02:00

Jeg må bare få lov til å skryte av en fantastisk side som fort har vokst seg stor! Får ikke skrevet så mye om verken side eller grunnlegger akkurat nå, for jeg sitter med en baby på armen og en 4-åring med brukket krageben ved siden av meg. MEN, jeg kommer til å gjøre det senere og jeg anbefaler alle med barn i enten familien eller vennekretsen å sjekke ut denne siden, full av aktiviteter for barn :D

Thea har fått kirkeboken sin i dag

2010-08-30T02:07:00.001+02:00

Nå i august er det 22 år siden jeg ble døpt og 18 år siden jeg gikk opp kirkegulvet med søsteren min i Ormøya kirke for å hente kirkeboken min. Jeg husker det som om det var i går, og boken står fortsatt i bokhyllen min.

I dag var det Thea sin tur. Kristian, jeg, Magnus, bestemor, Carina, Nikolai og Tommy var der for å se på henne. Lille, store jenta mi.

Det var en stolt jente som etter seremonien fikk være med på aktiviteter med de andre barna. Hun koste seg masse, og begynner i Mini-klubb fra midten av september :D Men morroa kunne ikke vare for alltid, for vi måtte hjem og hive i oss litt skikkelig mat, ikke bare kirkekaffe-kake. Ostesmørbrød stod på menyen, og Kristian foreslo O`boy i glasset - selvom det ikke var lørdag. Stor stas!

En dag som vil bli husket. Rart å tenke på... I dag har vi hatt en dag som jeg vet vi vil snakke om mange ganger. Helt frem til den dagen Thea kan ta med sin egen datter eller sønn til kirken, og barnet hennes kan få sin egen bok <3

Nei, nå har Magnus sovnet i fanget mitt etter første nattflaske... Da er det tid for sengen! Vet innlegget er elendig skrevet, men klokken er over 02.00 og jeg har bare en arm tilgjengelig ;) Neste blir bedre, jeg lover ;p

Natta :*

Over skyene er himmelen alltid blå, heter det visst...

2010-08-28T23:34:00.002+02:00

... Men det er ikke nødvendigvis sant. I sted satt nemlig snupps og jeg for å se på uværet fra det store stuevinduet. Men etter en liten stund dukket det opp noe på himmelen som T ikke hadde sett på ordentlig før. Jeg prøvde å forklare at når det er sol og regn på en gang, så kan sånt skje. Hun lyttet nøye og så på himmellegemet med store øyne. "Shit, en ekte regnbue!", sa hun plutselig.

Ja, ordforrådet må vi gjøre noe med :p Men den begeistringen jeg hørte i stemmen hennes håper jeg hun beholder for alltid! Jeg fortalte henne at man ikke kunne se regnbuer så ofte, fordi solen vanligvis gjemte seg bak skyene mens det reget. Og det var da vi kom frem til det. Himmelen er ikke alltid blå.. Thea fortalte meg nemlig i sted at over natt-skyene er himmelen nemlig svart. Kanskje ikke et så positivt uttrykk likevel? På linje med halvtomt i stedet for halvfullt glass? Kommer jo helt ann på hvordan man ser på det, tenker jeg. Så i kveld tok jeg med meg Magnus ut på verandaen for å ta et bilde av himmelen over natt-skyene. Jupp, den var absolutt mørk... Men med små glimt av lys. Selv midt i mørkeste natten ;)

Elsker kvelder som denne. Naturen viser oss at det ikke er vi som styrer. Lyn er super-fasinerende (hvis det holder seg på avstand!) Kristian og jeg har forelsket oss i utsikten vi har fra stuevinduet vårt. En annen gang skal jeg dedikere et blogginnlegg til skyene på utsiden av det. Skyene utenfor det vinduet er alltid fantastiske! Men ikke i kveld. I kveld er nemlig høsten på vei. Og det synes :D

********************

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav T

2010-08-28T23:09:00.000+02:00

Jeg har misset mange bokstaver, desverre... Men likevel vil jeg være med på de jeg får mulighet til! Og denne uken er bokstaven på abctema T. Jeg vet om mange ting på T som jeg kunne tenke meg å vise frem. Først og fremst må jo være...

...Thea`en min!

Thea er den vakreste, lille jenta jeg vet om.

Hun har humor, empati, viser stor omsorgsevne, er en god venn, smart.

Og hun er sammen med resten av familien min meningen med livet mitt.

Hun er en gledesspreder, men hun kan jo også være Trist...

Når Thea er trist viser hun det med hele seg.

Holdningen forandrer seg, stemmen blir skjør, øynene store og fulle av tanker og følelser.

En annen ting jeg begynte å tenke på når jeg så bokstaven T var Turisme eller Turist.

Det er deilig å være turist! Man kan oppdage, se, undre seg og være nyskjerrig på en annen måte enn man er når man er kjent et sted. Når man er turist tar man seg tid til å bli kjent med stedet man besøker. Men kanskje burde vi bli flinkere til å være turister i egen by eller eget land? Jeg tipper vi går forbi mye flott hver dag uten å tenke nevneverdig over det...

Trygg og Trofast

Trygg... Å føle seg trygg er viktig. Å føle seg trygg på seg selv, på omverdenen, på menneskene i livet sitt. Men det er også viktig å føle seg trygg på at man klarer det man har lyst til. Samme om det er å starte i en ny jobb eller å ri på en hest. For om man er trygg på seg selv og ferdighetene sine, vil man beherske den motgangen man kan møte i løpet av et liv.

Sist, men ikke minst, Trofast. Noe av det viktigste man kan ha i livet er trofaste mennesker rundt seg. Mennesker man alltid kan stole på, mennesker som alltid er tilstede, mennesker som elsker deg selv når du fortjener det minst. Mennesker som får deg til å smile i tøffe perioder av livet. Derfor er det så viktig å være trofast tilbake. Man må huske å være god når man er på vei opp, for det er de samme menneskene man møter på vei ned.

Sort/hvitt konkurranse på Fotoverden...

2010-08-27T18:50:00.005+02:00

Til sort/hvitt konkurransen på Fotoverden denne gangen, velger jeg å legge ut disse bildene.

*******************

"I speilet av to møtende øyne ser alt klarere ut."

-Erik Lerdahl

********************

"Et barn som rekker ut hånden for å hjelpe et lidende dyr, vil en dag rekke ut hånden til sin neste."

- Albert Schweizer

********************

"Gråt ikke fordi det er over. Smil fordi det skjedde."

- Theodor Seuss Geisel

********************

Om å være forelsket i sin aller beste venn...

2010-08-27T17:58:00.001+02:00

Å være forelsket er den deiligste følelsen i verden. Det kribler i magen, man svever i luften, farger blir sterkere, lyder blir mykere, sanger blir finere, været blir varmere. Jeg husker sommeren i fjor. Da var jeg nyforelsket i Kristian. Alle sier at den sommeren var tidenes dårligste. Det regnet hele tiden. Vet dere hva? Jeg kan ikke huske annet enn sol. Helt sant! Jeg kan huske den sommeren som den beste på veldig, veldig lenge. Jeg var jo nyforelsket i min aller beste venn. Og det beste er jo at jeg støtt og stadig blir nyforelsket i han igjen <3

I natt satt jeg i sofaen for å amme Magnus. Og jeg begynte å tenke på at jeg liker Kristian veldig godt. Og jeg er så heldig at jeg er forlovet med han, så jeg kan få like han for resten av livet. Heldige meg! =)

Uvitende kjærlighet:

Jeg husker da det å elske, var uvitende kjærlighet.
Om armkrok, film og spenning, slik bare unge uvitende vet.
Jeg husker da det å elske, det var tre ord en kveld.
Da stjernene stod høyt på himmelen, og to unge stod for seg selv.

Jeg husker da det å elske, det var å dele en første natt.
Det var å snakke om opplevelser og om å ta felles fremtid fatt.
Jeg husker da det å elske, var å krangle og gjøre slutt.
Før man endte opp på samme sted, en jente og en gutt.

Nå vet jeg at det å elske, det er en stille sofakrok.
Det er en lite glass med vin, og en ganske kjedelig bok.
Nå vet jeg at det å elske, det er å se deg komme hjem.
Å vite at jeg aldri vil elske en annen mann igjen.

Dikt: Carina Gjørtz, 2010

Tenk hvor mye 300 små gram betyr!

2010-08-27T17:40:00.002+02:00

Mandag 23. august var vi for å veie Magnus på nytt. Han hadde gått opp litt, så ned litt og tilsammen endte han på +10 gram på 12 dager. Det betød at han fortsatt ikke hadde gått opp mer enn 85 gram siden vi reiste fra sykehuset, noe som er altfor lite. I samarbeid med helsesøster og lege ble vi enige om at gullgutten skulle få en flaske med NAN etter hver amming, for å se om det hjalp noe på vekten... For opp i vekt måtte han!

I 5 dager nå har jeg svelget nederlaget jeg følte ved å måtte gi NAN. Og i dag har vi veid han... På 5 korte dager har han gått opp 300 fantastiske gram, og han har endelig(!) passert fødselsvekten sin. Og da føltes det ikke lenger så bittert å gi han den flasken. Ja, litt mer styr med begge deler er det jo. Men jeg har jo vært redd for at han har vært syk... Og nå som jeg vet at han ikke er det, er det NULL problem å gi han det han trenger, samme om det er fra meg eller flaske. Gutten min er i allefall frisk! Klart det er sårt å ikke klare å amme han som jeg ønsket, men det er tanker jeg bare må legge fra meg nå. Han trenger NAN, og da er det det han skal få.

Bortsett fra det har det ikke skjedd så mye i det siste. Vi ble nesten truffet av en bil for noen dager siden, men det gikk heldigvis bra med oss! Thea er litt redd, men ingen fysiske skader. Likevel tenker jeg en del på hvor nære det faktisk var. Artikkelen er litt feil. Føreren kom mot oss på fortauet i ca 70 km/t, svingte ned rett før han ville truffet oss og svingte opp på fortauet igjen rett etter å ha passert oss. Det var langt i fra ukontrollert, og å kjøre i det treet gjorde han etter alt dette... Han lo med kompisen sin når han skremte oss...

Livet er desverre ikke noe man kan ta som en selvfølge. Det er en pesimistisk tanke, men vi lever på lånt tid. Det er ingenting som garanterer meg å leve til jeg blir gammel. Det er ingenting som garanterer at barna mine får all den tiden på jorden som de fortjener. Og når ting som dette skjer bruker man kanskje noen minutter ekstra på å si "natta" og "elsker deg" på sengekanten den kvelden. Desverre skal det ikke mange kvelder til før man har glemt det igjen...

Når det er sagt vil jeg legge ut et Carina-dikt igjen. Tipper at hun har skrevet det til Nikolai <3 Og når jeg leser det tenker jeg på Thea og Magnus. De som for alle andre bare er to i mengden, men som for meg er hele verden. Hvem tenker du på når du leser det?

Ubeskrivelig:

Om jeg kunne telt alle stjernene på himmelen, ville jeg gitt deg hver eneste en.

Om jeg kunne åpnet hvert fjell i verden, ville jeg funnet den blankeste edelsten.

Kunne jeg besøkt alle elver og sjøer, skulle jeg funnet det klareste vann.

Du ville aldri gått tørst min kjære, men dette går jo ikke an.

Om jeg kunne stått på månen og sett deg, ville jeg bygd et monument.

Det ville vært synelig fra den ytterste stjerne, og overgått alt annet som er kjent.

Om jeg kunne, ville jeg skjermet deg fra smerte, og gjort dine drømmer til liv.

Men disse tingene må du selv erfare, fra første meter til siste mil.

Jeg kan ikke bygge en landsby, eller gi deg himmel og jord.

Verken måne eller sol kan du få, det eneste jeg har er ord.

Jeg kan love deg støtte og tillit, og min fulle oppmerksomhet.

Jeg kan elske deg til verdens ende, det er det sikreste mitt hjerte vet.

For det ville ikke vært nok med byer, med fjellkjeder, sjøer og land.

Det ville ikke vært nok min lille, om jeg telte alle sandkorn på en strand.

For fra dagen du åpnet øynene, ga jeg mitt hjerte til deg.

Og aldri kan jeg fullstendig beskrive hvor mye du betyr for meg.

Tekst: Carina Gjørtz, 2010

Om amming og flaske og bekymring og nærhet... Og sånn!

2010-08-16T21:27:00.001+02:00

Jeg elsker å amme! Jeg rett og slett elsker det. Selv når jeg er superirrtert for ørtende gang i løpet av natta. Alt jeg trenger å gjøre er å gni litt søvn ut av øynene, sette meg ned med den fineste lille gutten, begynne å mate han og så glemmer jeg hvor irritert og trøtt jeg var. Jeg stryker han over håret, kjenner den lille hånden hans ligge varmt på huden min, jeg hører at han svelger. Han drikker seg god og mett, sovner ved brystet, men jeg blir sittende sånn en stund likevel. Bare se på han. Hvor fantastisk flott han er. Hvor perfekt han er. Han gjesper og legger seg til rette i armene mine. Og jeg kjenner hvordan hele kroppen min fylles av glede og stolthet og lykke.

Men desverre legger han ikke godt nok på seg. Magnusen vår ble jo født stor. Han var rett over 4,7 kg når han bestemte seg for å komme. Når vi forlot sykehuset veide han 4455 g. Han hadde ikke gått ned i nærheten av de 10% de har "lov" å gå ned første uken, og "alle" regnet med at han kom til å ta igjen fødselsvekten kjapt. Han hadde jo næringsvett han Magnus den Store. Men sånn ble det ikke... Mer enn 3 uker etter at vi reiste hjem har han gått opp 85 g til sammen. Og har fortsatt nesten 200 g igjen til fødselsvekt. Andre barn går gjerne opp mer enn en kg fra fødselsvekt innen 6-ukers kontrollen. Vi har 2,5 uke igjen til den kontrollen, og har fortsatt ikke NÅDD fødselsvekt... Så at han går fra 4540 g som vekten ligger på pr. i dag til nesten 6 kg om par-tre uker har jeg ikke troen på. Så nå må vi gi tillegg på kvelden...

Jeg forstår at dere tenker at det ikke er noen big deal å måtte gi en liten flaske ekstra på kvelden. Og det er jo egentlig ikke det heller... Fornuften min vet det. Men følelsene er ikke der helt ennå. Jeg tok brystreduksjon for noen år siden, så jeg vet jo (fornuften min vet) at sannsynligheten ikke var stor for at jeg skulle klare å fullamme. Men så begynte vi så bra. Og kjæresten støttet meg på en fantastisk måte. Så vi fortsatte bra. Magnus har hele veien virket blid og fornøyd, han har sovet godt og jeg har tenkt at dette går riktig vei! Dette klarer jeg! Og selvfølelsen min og mine egne tanker om meg som spedbarns-mamma steg for hver gang han ammet og sovnet som en stein i armene mine etterpå. Jeg følte meg vel i rollen, jeg følte meg vellykket som mamma, jeg følte at jeg fikk til noe jeg ikke har fått til før, jeg følte at jeg samarbeidet med kroppen og barnet mitt på den måten naturen har ment for oss å samarbeide. Helt til vi la han på vekten og så at til tross for fornøyd gutt så steg ikke vekten som den skulle... Helsesøster var snill og sa at vi kunne se ann litt til. Hun hadde troen på meg. Og vi har sett ann. Men den stiger fortsatt ikke som den skal. Så fra og med i kveld skal vi gi en ekstra flakse. Selvfølelsen min og mammafølelsen min sank i det øyeblikket det ble bestemt. Jeg gråt på kontoret til helsesøster. Jeg kjente en klump i brystet. Hvorfor skal ikke jeg få det til, jeg som så gjerne vil? Mens andre som får det til velger å la være? Det er jo urettferdig. Jeg som var så innstilt! Jeg som mer enn gjerne sitter våken for å gi han det han trenger. Om det så betyr at jeg må amme hver time hele natten... Men det er jo nettopp det. Jeg må være villig til å gi han det han trenger. Og akkurat nå trenger han mer enn jeg kan gi av meg selv. Og snart tar fornuften min igjen følelsene, og da forstår jeg nok at dette ikke har noe å si på hvor flink jeg er med spedbarn.

Og kanskje kan også pappaen få sitte en natt, være irritert, men glemme det etter at Magnus har drukket seg mett fra flasken, ligger tett inntil brystet hans, varmer huden hans med en liten hånd og sovner søtt etter å ha gjespet og lagt seg til rette i armene hans <3 Det kan være positivt med en flaske i døgnet :)

Vi blogges :)

Nytt skryte-av-Carina-innlegg

2010-08-14T10:57:00.005+02:00

Jeg vet jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Jeg kjenner en jente som skriver helt fantastiske dikt! De rører meg langt inn i sjelen, og de handler om temaer som treffer meg - gang etter gang. Jeg vil dele et par stykker her nå, resten kan du lese på hjemmesiden hennes <3

Det er ikke lett å sove:

Det er ikke lett å sove når man nettopp har fylt fem,
og pappa har bestemt seg for å ta med en stålampe hjem.
Det pappa ikke skjønner, er at den våkner etter syv.
Og at den beveger seg rundt i rommet som en listig innbruddstyv.

Ja, for denne såkalte lampen, som liksom er av stål og glass.
Den suser rundt i rommet, så stor at den nesten ikke får plass.
Den har sylskarpe tenner og klør så lange som meg.
Den står og søker i rommet, men jeg ser alltid en annen vei.

Jeg gjemmer meg under dynen min, det er nok tryggest det.
Det er en hemmelig borg nemlig, som udyret ikke kan se.
Jeg kan høre han er veldig sulten, og han er ikke mye pen.
Men han beveger seg opp på loftet, til mannen med bare ett ben.

Jeg har av og til ropt på pappa, og sagt at mannen er tilbake.
Han dunker stadig der oppe, der han rusler rundt på taket.
Pappa har vært oppe og tittet, men sier alltid det samme igjen.
”Jeg kan ikke se noen mann der oppe, nå må du sove lille venn”

Men tror pappa det er noe bedre da, at det er en usynelig mann?
Da kan han jo stå i rommet, uten at jeg vet det er han.
Nei, det er tryggest under dynen til solen har stått opp,
og mannen har gått og lagt seg, og udyret har fått nok.

For når jeg forteller pappa om natten og om alt som faktisk har skjedd,
slår han litt i lampen og sier ”Du er vel ikke redd?”
Han sier den er av stål og glass, og at den aldri våkner til liv.
Det er ikke lett å sove, når man er fem og alltid i tvil.

For jeg har sett det ofte jeg, at lampen har vokst og blitt stor.
Jeg har hørt den knurre i hjørnet, det er ikke noe jeg tror.
Og mannen med treben der oppe? Jeg hører jo hvor han går,
og at han er usynelig er noe bare femåringer forstår.

Pappa kan ikke forstå det, men han er heller ikke fem.
Han er bare mannen som tar med seg levende stålamper hjem.
Men når jeg selv er voksen, da skal jeg fortelle han alt om det,
og vise hvordan stålamper lever i det solen har gått ned.

-Carina Gjørtz, 2010

Jeg har postet flere av diktene hennes tidligere. Bare følg taggen "dikt" eller "Carina", så dukker de opp ;) Det er en opplevelse! :D

Fødselsrapport og Magnus sine første 3 uker

2010-08-14T10:47:00.000+02:00

Magnus har endelig kommet til oss. Han har til og med rukket å bli litt over tre hele uker <3 Jeg vet at en del er nyskjerrige på hvordan fødselen gikk, så jeg har skrevet det ned her. Om noen er litt følsomme når det kommer til sånne ting, så bare hopp over denne delen ;)

Magebilde 6 dager før termin:

Bakfra 6 dager før termin - magen synes ikke! o.O

Og symfysemålet 2 dager før termin ;p

Fødselsrapport:

Dere vet jo at ting var godt i gang lenge før Magnusen bestemte seg for å møte verden. Fra uke 38 var det 3-4 cm åpning og maseriene kom ”hele tiden”. I allefall flere ganger om dagen. Den første stunden gjorde det jo at forhåpningene steg om at Magnus kanskje ville hilse på før termin, og med tanke på at første spørsmål om overtid kom i starten av mars plaget det meg ikke veldig å snuse på ideèn om å få slippe magen og tyngden snart. Men, det skulle jo ikke vise seg å bli sånn. Maseriene kom oftere og oftere, mer og mer regelmessig og de ble vondere og vondere. Og dagen mot termin nærmet seg uten at Magnusen gjorde det… 40+0 (20. juli) hadde jeg time hos jordmor. Hun kjente 4 gode cm åpning, men mente at dette ikke kom til å sette i gang av seg selv – så 22. juli 2010 kunne vi komme på sykehuset, så skulle vannet bli tatt! Ååååhh, som vi gledet oss!

40+1 var vi på sykehuset for å bekrefte avtalen gjort dagen før. Jeg lå med ctg en stund, og maskinen reistrerte rier med 6 minutters mellomrom. Etter hvert dro Kristian og jeg ut for å spise litt, og vi gjorde ting vi visste at vi dagen etter kanskje ikke fikk mulighet til. Han kjøpte jordbær til meg, og jeg passet på å dusje leeenge og dulle på badet. Og etter å ha kost armkroken litt i sofaen la vi oss i tolvtiden…

Klokken 03.00 natt til termindato 22. juli våknet jeg. Den maserien der var vel litt vond? Jaja, sikkert litt luft i tillegg… Snudde meg og snakket litt med kjæresten som også var halvvåken. Au! Den var også litt vond? Jaja, får prøve å gå på do. Satt meg på doen – AU! Hmm… Nå begynte jeg å tenke at det kanskje, kanskje kunne være noe mer enn maserier. Gikk inn til kjæresten igjen, sa at jeg skulle være litt våken for å se det ann og han ville være våken sammen med meg. Så vi gikkk ut i stua for å se litt Big Bang Theory og ta tiden på ”maseriene”. Satt meg i sofaen – AU. Gikk for å hente et glass med isbiter – AU. Satt meg ned – AU. Reiste meg igjen – AU. Maks tre minutter mellom og det begynte å gjøre veldig vondt. Sa til Kristian at det ikke var noe å lure på denne gangen. Så jeg ringte føden og for første gang trengte jeg ikke å si ”Jeg tror kanskje at jeg har noe som kan minne om rier”. I stedet ble det ”Jeg har rier med 3 minutters mellomrom og vi kommer NÅ!” Dermed var det bare å pakke ned de siste tingene (Og hvorfor var ikke det gjort egentlig? Vi skulle jo reist ned noen timer senere uansett… ) og komme oss av gårde. Bestekjæresten min kjørte så forsiktig han kunne i den gamle Mini Morrisen vår (Anbefales IKKE som kjøre-til-sykehuset-med-rier-bil, for den eier ikke fjæring) og riene begynte å hagle på. Fikk parkert ved akuttmottaket, og nå kom de med 1 minutt mellom. Jeg hadde ikke sjangs til å gå selv, så damen i skranken kom med rullestol til meg og kjæresten trillet så forsiktig han kunne opp til fødeavdelingen. Der fikk jeg for meg at det var litt flaut å sitte i rullestol, så jeg bestemte meg for å gå (Skjer med tidspunkt å bli prektig på?!). Karret meg de siste meterne mens det kom rie etter rie bortover gangen der. Mamma var lovet å få sitte på gangen, så hun var ringt til og jeg hørte hun kom trippende bak oss. Og som den høflige datteren jeg er var det eneste jeg klarte å si (rope) til henne ”IKKE ta på meg, mamma!” mens hun fortsatt var noe sånt som 10 meter bak meg. Nei da, hun skulle ikke gjøre det…

Vel inne på fødestuen var klokken blitt 04.15 og jeg måtte ligge med ctg-registrering i noen minutter. Noen laaange minutter. Det var nesten like ille som å kjøre Mini Morris med rier. Ikke en ting jeg anbefaler altså. Men den viste sterke, flotte rier og en Magnus som hadde det helt perfekt inni der. Så sjekket hun åpning og i løpet av den siste timen hadde det blitt flotte 6 cm. Dermed var det ikke noe i veien for at jeg kunne finne veien til badekaret. Jordmoren tappet i vann og jeg brukte tiden på å forsiktig tusle inn på badet. Og det var en FRYD å legge den tunge, anspente kroppen ned i varmt vann. Jeg kjente at vannet omsvøpte meg og strøk på meg. Det roet meg helt ned og jeg klarte å konsentrere meg kun om pusten. Dypt inn og langsomt ut. Igjen og igjen. Vannet tok ikke bort smertene under riene, men det hjalp meg med å slappe helt av i bekkenmusklaturen når det var behov for det. Jeg glemte jordmoren, jeg glemte kjæresten og jeg glemte resten av verden rundt meg. Det eneste som eksisterte nå var meg selv, Magnus og jobben vi skulle gjøre sammen. For hver gang jeg pustet meg gjennom en ri kjente jeg at han jobbet seg nedover i bekkenet. For et samarbeid! Jeg sendte varme, gode tanker inn til han og jeg skrøt av den jobben han gjorde. For det er jommen meg ikke greit å bli født! Holdt på sånn i en times tid uten å bli forstyrret. Meg og Magnus, Magnus og meg… Smertene ilte i kroppen, men det gjorde ikke noe – for jeg kunne kjenne med hele meg hvor riktig det var! Så ble klokken 05.15. Jordmor mente at jeg klarte meg så fint, så hun skulle gå ut litt. Kjæresten måtte bare trekke i snoren hvis det var noe. Så tuslet hun ut. 1 – 2 – 3 – 4 – 5 – 6 – 7 – 8 – 9 – 10 – SPLÆSJ. Vannet gikk. AU! Nå skjedde det ting. Kjæresten dro i tauet og jordmor var straks tilbake på plass. Ting ble veldig intenst nå. 8 cm åpning. Så gikk det to minutter og jeg hadde første pressri. ”Nei”, tenkte jeg, ”jeg kan ikke presse med 8 cm!” Jordmor sjekket igjen – 10 cm og alt var klart. Jeg trakk inn det jeg kunne av luft, konsentrerte alle kreftene mine og trykket. Alt jeg kunnet. Jeg trykket som om det skulle stått om livet. Og jeg kjente at hodet nærmet seg åpningen. En gang til! Jeg trykket. Så pustet jeg litt, så trykket jeg igjen. Åh, det var befriende! Smertene var nesten borte en stund. Og Magnus jobbet som en helt inni der. Han gjorde akkurat som han skulle. Så kom smertene tilbake. Hodet kronet åpningen og stod der gjennom en ri. På neste ri fikk jeg presset det ut. Men da satt skuldrene seg fast… Jeg prøvde å trykke, men kjente at ingenting skjedde. Ikke sånn som tidligere. Vi samarbeidet ikke lenger… Jeg lå med ørene under vann og prøvde å trykke en gang til. Hørte ikke at jordmødrene ba meg slappe av, men ville gjøre jobben min. Den jobben kroppen vet at den skal gjøre. Så jeg brølte. Jeg brølte med all den lungekraften jeg hadde. Men jeg husker det ikke en gang. Kjæresten har fortalt meg det i ettertid. At det var et brøl som skremte han. Et urbrøl. Et brøl jeg sannsynligvis aldri vil klare igjen med mindre adrenalin i kroppen. Så hørte jeg jordmødrene si at jeg måtte fort opp av vannet. Da ble jeg redd. Dette var ikke sånn det skulle være. Dette var ikke å ha kontroll eller å puste seg rolig gjennom riene. Dette var tre jordmødre som tok tak i meg, løftet meg opp av vannet med hodet til Magnus hengende mellom bena mine og jeg som ropte ”Ikke se, ikke se!” til kjæresten for jeg var redd det var noe alvorlig galt. Han ble kjemperedd stakkars og hentet mamma på gangen fordi han også trodde noe var veldig galt. Han hadde fått et glimt, og han klarte ikke å se at det var Magnus sitt hode som hang der. Han trodde jeg hadde revnet totalt og at noe annet hadde falt ut etter det enorme brølet mitt. Må ha vært forferdelig for han! Jeg visste i det minste at det var Magnus som hang der, men jeg var redd fordi jordmødrene plutselig ble så stressa. Jeg ble løftet opp på sengen, en dame trykket på magen min, en holdt bena mine og en tok godt tak i Magnus. Jeg gjorde som kroppen sa igjen, brølte og trykket med en kraft jeg ikke visste at jeg hadde. Og så var han der. Kl. 05.29 på termin 22. juli 2010. 2,5 time etter første rie lå han på bordet, alle var glade igjen, jeg hørte han gryntet, tårene trillet og alt var bare velstand igjen. Lille, fine gutten min… Jeg fikk han på brystet, og denne gangen kan jeg si at jeg elsket han det sekundet jeg så han. Og det var helt fantastisk å få en sånn bekreftelse etter forrige fødselsopplevelse. Jeg elsket han! Jeg holdt han, strøk på han, nusset på han og forelsket meg i han. Pappaen hans klippet navlesnoren og jordmødrene tippet vekt. Jeg synes ikke han så stor ut, jeg… Han var faktisk bitteliten, uskyldig og fin. Han så ikke ut som en plugg, men heller den minste, skjøreste skapningen på jord. Så jeg pakket teppet godt rundt han, skrøt litt til av han og kysset på verdens beste pappa og støttespiller. Han var perfekt gjennom hele fødselen. Maste ikke på meg et sekund, men lot meg gjøre jobben jeg er skapt for. Ga meg vann og gjorde akkurat som jeg ønsket. Vi trengte nesten ikke snakke sammen en gang! Han bare visste hva som var riktig <3 Så fikk jordmødrene stillet nyskjerrigheten sin ved å veie han. 4730 fantastiske gram! 53 fine cm lang og et hode med en omkrets på 36 cm. HELT perfekt med andre ord. Stor ja, men ikke for stor. Akkurat som bollekinn-Magnusen min skulle være.

Når ting roet seg litt fikk jordmødrene forklart hva det var som skjedde. Skuldrene hadde satt seg fast og jordmor skjønte at han var en stor gutt når hun så hodet. Og når jeg ligger i badekaret klarer hun ikke å hjelpe Magnus ut på den beste måten. Dermed ville de gjerne ha meg over i sengen, sånn at de fikk hjulpet prinsen på veien til verden. Bortsett fra disse minuttene er den fødselen den beste opplevelsen jeg har hatt! Kanskje stygt å si i forhold til storesøster, men det var en helt annen opplevelse. Jeg hadde ingen kontroll og epiduralen gjorde at jeg ikke fikk med meg forløpet i det hele tatt. Men sånn var det ikke nå. Nå brukte jeg vannet som et lindrende element rundt meg, jeg brukte pusten og tankegangen på en måte jeg følte meg vel med og jeg samarbeidet med den vakre, lille skapningen inni meg. Jeg er ydmyk, takknemlig og har en helt ny respekt for kvinnekroppen og hvordan naturen vet hva den skal gjøre.

Og igjen, tusen tusen takk for alle gratulasjoner og tilbakemeldinger! Det varmer et hormonelt, overlykkelig hjerte!

********************

De 3 første ukene:

De tre første ukene har gått kjempefint! Magnus ble født på torsdag, vi kom hjem på søndag og kjørte til Kr.sand på mandag. Var et døgn hos farfar i Kr.sand før vi kjørte videre til Stavanger for å hilse på resten av familien til Kristian. Magnus gikk på rundgang, og alle fikk kost litt med gullgutten vår. Fint å se at han har så mye familie som allerede nå er glad i han! :) Så kjørte vi tilbake til Kr.sand etter noen dager, sov der et døgn og hadde tenkt oss hjem dagen etter. Men da gadd ikke Minien å kjøre oss lenger. Så mamma hentet Magnus og meg (for Thea kom hjem fra sin pappa dagen etter, og da måtte jeg være hjemme), mens Kristian ble i Kr.sand for å få bilen fikset. Dermed ble jeg hjemme alene med to barn for første gang i nesten en uke *noia*

Klart ble det en utfordring å plustelig skulle være alene med to barn. Thea føler at Magnus bruker altfor lang tid på å spise. Men bortsett fra det gikk det overraskende greit faktisk. Jeg lærte meg å amme stående mens jeg hjalp snupps å pusse tennene *kry* Likevel var det veldig godt å få hjem mannen min igjen <3

Ammingen føler jeg at går greit. De første ukene var det ikke noe problem i det hele tatt, men nå ser det ut som om han kanskje ikke legger godt nok på seg. Han har fortsatt 200 g igjen til han når fødselsvekten, og han er 3 uker gammel. Så det er litt mye... I tillegg har han gått NED 20 g de siste dagene, og det er heller ikke så bra. Men helsesøster følger godt med, og vi veier regelmessig. Så foreløpig fortsetter jeg å amme, så ser vi hva som skjer. Skal veie på nytt om 3 dager, så kan oppdatere dere da ;) Greia er at det virker som om jeg har masse melk, og han er veldig flink til å suge godt og riktig. Så han virker både mett og fornøyd. Men om det ikke er nok næring i melken er det jo ikke rart at han ikke legger på seg. Men, jeg er innstilt på å få det til og skal gjøre mitt beste så lenge det er forsvarlig!

Seee, her er den Vakreste lille jenta i verden! Og den fineste og kjekkeste og beste lille gutten noensinne <3

Vi blogges! :D

På tide med en oppdatering!

2010-07-11T13:09:00.001+02:00

Nå er det lenge siden jeg har blogget... Unnskyld! Har ingen god grunn, annet enn at jeg ikke har funnet roen til det. Anywho! Ting er som vanlig her... Magnusen trives godt i magehulen. Han er der fortsatt og i dag er jeg 38+5. Tipper han blir der til vi runder 42 uker jeg! Hehe :P Legen har sjekket ståa, og ting er både modent, klart og åpent - så han trenger ikke nøvendigvis drøye så lenge. Og forrige estimering viste at han ser ut til å bli 4,7 kg til termin, så han trenger virkelig ikke drøye så lenge :P Jeg tror ikke han blir så stor jeg. Kan nok hende han er rundt 4 kg. Men ikke 5... Nope! Jeg bare tror det ikke...

Sånn ca som dette mener babyverden at han ser ut nå. Begynner jo å bli trangt... Så hørte du det, Magnus? Ennå en god grunn til å komme ut og hilse på oss snart! Ingenting som sier at du MÅ vente de siste 11 dagene til termin. Så da vet du det... *God mor som begynner læringskurven til sønnen sin tidlig*

Og magen er jo som magen pleier å være... Den er stor og det kommer nok av kommentarer på den. Heldigvis er mange av kommentarene veldig koselige. Men likevel finnes det tydelig mennesker der ute som ble født totalt uten sosiale antenner eller den minste anelse om hva man sier eller ikke sier - spesielt til fremmede! Det er nemlig stor forskjell på "Så stor og flott mage du har! ♥ " og "Herreguuuuud, det er det største jeg har sett! Du er jo diiiiiger. Jeg ville gruet meg til fødselen hvis jeg var deg, det der må jo være et svææært barn! Føler du deg som en hval? Jeg ville følt meg som en hval hvis jeg var deg! Du er jo SUPERSTOR! *stirrer på magen i altfor mange sekunder*"

Kan legge ut bilde fra uke 34+4, 36+6 og fra i dag 38+5. På uke 36+6 bildet kan man se at magen har sunket godt...

Jeg nyter dagene med Thea. Det er ikke til å legge under en stol at jeg er mer sliten og har hakket kortere lunte for tiden, men likevel vet jeg at det er lenge til bestejenta mi og jeg kan være bare oss to igjen etter at verdens beste lillebror har kommet til verden. Men vi prøver å finne på litt likevel. Må jo si at hun har verdens flinkeste stepappa da! Han er jo herlig flink til å leke med henne, snakke, kile, jakte og le når jeg ikke har ork. Og han finner på så mye! Her om dagen tok han oss med for å fiske litt, og Vakreste lærte seg å kaste. Det ble ikke noe fisk, men en ting av gangen...

Bortsett fra det ble hun 4,5 år på fredag. Og det måtte feires! Så for å få dagen til å gå på lørdag bakte vi skillingsboller og hun ville veldig gjerne invitere alle bamsene sine på fest... Men hvordan fikser man 4,5 lys på en bolle? =/ Det ble dagens store spørsmål. Vi grublet mye og tilslutt kom hun frem til at vi tok jo bare fire lange lys og et lys som vi klippet i to. Da ble det 4,5! Som sagt, så gjort. Jeg klippet lys og hun hentet gjester.

Dagen i dag har egentlig vært sløv... Kristian har tippet på at Magnus skulle komme i dag, men det ser ut til at jeg må skuffe han. Maserier har jeg en haug av, men de tar seg aldri opp... Dermed stakk kjæresten for å spille golf, og snupps og jeg gikk tur for å plukke markblomster til å sette på terrassebordet før dagens besøk av moffa og Cille. Turen gikk kjempe fint, ikke noe vannavgang og vi fikk med oss en bunt blomster hjem uten nevneverdige insekter.

Men ingen skikkelig sommerdag uten øspøsregn og torden *gliser* Himmelen åpnet seg rett etter at vi var kommet hjem, så snupps løp ut foran huset for å danse litt i regnet. Åh, jeg husker godt hvor gøy jeg synes det var å leke i sommerregnet når jeg var barn <3 Herlig å se at hun liker det like godt.

I skrivende stund sitter hun på rommet sitt med håndkletørt hår og dynen pakket godt rundt seg, ser på en film og spiser en av gårsdagens kanelsnurrer. Mor har også spist et par, i håp om at kanelet gjør den jobben alle mammaforum skryter av at det skal gjøre i disse tider. Nå venter vi bare på at moffa og Cille kommer innom en tur <3

Dagen i dag er en bra dag, kjenner jeg! Jeg er veldig fornøyd med livet akkurat nå. Også er jeg litt nyforelsket i kjæresten min i dag <3 Og ingen følelse i verden er bedre!

3,5 uke til han kan komme!

2010-06-04T22:44:00.000+02:00

Oi oi, nå begynner det faktisk å nærme seg! Jeg vet at jeg kan risikere å gå i 9 uker til (*tilt*), men om bare 3,5 uke kan han faktisk komme :D Da er han klar, lungene er fine og han skal bare vokse - noe han ikke nødvendigvis trenger :p Men det kommer jeg tilbake til på mandag ;) Det er rart å sitte her med magen nå... Jeg har vennet meg til den, den har blitt en del av meg, av kroppen min og sinnet mitt, en del av livet mitt. Og om bare noen få uker vil den være borte, og Kristian og jeg vil ha en nydelig sønn i stedet. Tenk å kunne bytte en mage mot en sønn ^^ Men til tross for kvalme, bekkenløsning, vonde ribbein, elendig søvn, strekkmerker, mage som dulter borti alt(!) og sikkert titusen andre ting som har plaget meg de siste månedene, så kommer jeg jo til å savne det. Jeg vet jeg sa for 5-10 uker siden at det ikke var så rosenrødt å være gravid... Og det er det ikke. Men formen er så god nå at jeg nyter magen min! *bankibordet* Jeg nyter å vise den frem, jeg nyter sparkene, jeg nyter å være i en form jeg aldri noensinne igjen vil være i. Og selvom jeg gleder meg helt enormt til å møte Magnusen vår, så kan han godt vente 3,5 uke til <3 Etter det er han hjertelig velkommen! Men akkurat nå vil jeg nyte det helt spesielle han og jeg deler - for selvom han har verdens beste, flinkeste og mest engasjerte pappa, så har foreløpig jeg et veldig spesielt bånd til babyen i magen min. Nettopp fordi han er inni meg og er 100% avhengig av meg. Og det vil han aldri være igjen senere. Hver alder har sin sjarm, sier man jo. Og dette kan vel kanskje ikke defineres som en alder, men dette har også sin sjarm.

Og bare vent, på dagen jeg er 37 uker kommer jeg til å bli utålmodig og ønske at han kommer med en eneste gang ;p

33+2 - 04.06.10

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav G

2010-06-02T18:56:00.001+02:00

Siden jeg ikke har blogget på en stund, har jeg heller ikke fått fulgt med på de forskjellige fotobloggene. Men jeg hiver meg likevel på, selvom jeg mangler noen bokstaver ;)

Denne gangen er bokstaven i ABC i ord og bilder G. Og med en gang jeg leste det begynte jeg å tenke på ordet

GAMMEL.

Det første jeg tenker på når jeg leser ordet "Gammel" er død, forråtnelse, ting stuet vekk på loftet, ensomhet. Men det ligger jo så mye mer bak ordet også! "I gamle dager..." I gamle dager var visst alt så mye bedre. Jeg tror ikke helt på det, men jeg kan forstå hva man mener. I gamle dager hadde man kanskje bedre tid. Barn lekte i gata med andre barn. Man var mer ute. Det var ikke trafikk rundt dem til alle døgnets tider. Man spiste middag sammen hver dag. Man måtte planlegge litt for å komme seg rundt hvis man skulle lenger enn bena kunne bære. Man var kanskje ikke like opptatt av å eie og å forbruke som i dag? Ikke vet jeg... Men når jeg ser disse to bildene, så er det sånne ting jeg tenker på. Ikke død, forråtnelse eller ensomhet. Men tid, lek og familie.

"Intet er vakrere enn munterhet i en gammel manns ansikt."

Jean Paul

Men noen ganger er det sånn at vi må stoppe opp litt for å få med oss det vakre i det visne. For det kan være mye vakkert hvis vi bare ser etter det! Kanskje er du en av dem som synes at rynkete ansikter ikke er så pene som de en gang var. Eller kanskje er du av den motsatte typen, som synes at mennesker med smilehullene gjemt under noen lag med rynker har mer sjarm enn noensinne. Jeg vet ikke med dere, men jeg synes i allefall det er noe helt eget ved å sitte sammen med et menneske som har levd så lenge og opplevd så mye. Jeg synes det er fantastisk å høre dem fortelle om hvordan verden var lenge før jeg i det hele tatt var en tanke gammel. Og man kan ikke krangle med et gammelt ektepar som holder hender mens de rusler i Frognerparken en søndag formiddag. Eller hvordan en gammel mann smiler med øynene når han ser en høflig femåring. Ja, vi forandrer oss opp gjennom årene. Men det er jo en del av sjarmen. Det er ikke pent når en 6 åring prøver å spise uten fortennene heller, men vi liker det jo likevel ;)

"En blomst må en gang visne hvis den ikke er kunstig."

Margot Sandsmark

En epoke er over...

2010-06-02T10:53:00.000+02:00

Thea har bedt meg om å ta av støttehjulene hennes ganske lenge nå, men hønemor-meg har sagt nei. Hun har prøvd å forklare meg at hun kan sykle på to hjul, men jeg har ikke trodd henne. Hun er jo bare 4 år! Dessuten har jeg ikke øvd noe med henne... Ikke noen andre i familien heller, for den saks skyld. Hvordan skal hun kunne sykle på to hjul da? Nei, de støttehjulene burde nok være på litt til...

Men min Thea er ikke som alle andre 4-åringer. Hun tar rett og slett saken i egne hender. Siden ingen i familien gadd å hjelpe henne øvde hun i barnehagen. Og hun øvde, og hun øvde... Så når jeg fulgte henne dit i dag spurte hun om ikke jeg vær så snill kunne se på at hun syklet på to hjul. Jaja, tenkte jeg. Jeg får jo se da - og heller forklare henne at det er nok lurt at vi øver litt til hjemme før vi tar av støttehjulene. Men vet dere hva hun gjør? Hun plukker opp en tohjulssykkel, setter seg på den og sykler avgårde. Jeg står igjen midt i barnehagen med stoooore, litt tårevåte, øyne.

Thea kan sykle på to hjul! En epoke er over... Og jeg har blitt snytt for å løpe bak og holde på setet. Eller, jeg har vel egentlig snytt meg selv for det. Jeg burde jo skjønt at Thea, av alle barn i verden, kom til å finne ut av dette selv hvis ikke jeg fikk fart på meg. Fra nå av skal jeg (prøve å) slutte å undervurdere henne :p

Etter å ha satt fra seg sykkelen forsiktig kom snuppa bort til meg. Jeg klemte henne, tørket en tåre, sa hvor stolt jeg var og klemte henne en gang til. Hun så meg alvorlig inn i øynene; "Kan vi ta av støttehjulene nå, mamma?!" "Jepp, vi gjør det i morgen!", svarte jeg. "Endelig!", mumlet hun, rullet litt med øynene og klemte meg tilbake <3

Endelig nett på laptop`en igjen! :D

2010-06-01T21:16:00.000+02:00

Bestekjæresten min har fikset ny router i dag, så vi har fått trådløst nett. Og det betyr at jeg har nett på min data, noe som igjen betyr at jeg kan begynne å blogge mer regelmessig! Jeeeeeeeeeeeeeej :D

De siste ukene har det vel egentlig ikke skjedd så mye. Hehe... Kristian begynner i ny jobb fra og med mandag. Da blir han en Meny-kokk :D <3 Han får bedre lønn og langt bedre arbeidstimer - noe som passer meg utmerket siden det er 7 uker til termin. Snupps sier at hun ikke klarer å vente til Magnus kommer. Hun kysser på og prater med magen hver eneste dag, og når jeg henter i barnehagen er det Magnus-magen som må få klem først. Go`jenta mi <3 Magnus ja... I dag er jeg akkurat 33 uker på vei. Om 4 uker er han ikke prematur lenger, så da kan han bare komme. I følge www.babyverden.no skal vekten hans ligge på ca 2,1 kg nå i uke 33. Men vi var på sykehuset for straks et par uker siden og allerede da ble han estimert til å være ca 2,3! *spennende* Vi skal på en mer nøyaktig estimering på mandag, så vi får se da :)

Kan jo legge ut litt magebilder også, mens jeg er i gang. Det første er uke 27, nummer to er uke 30 og nummer tre er uke 32. Jeg ser ikke den største forskjellen selv, men den vokser jo i følge SF-målet, så Magnus har nok den plassen han trenger ;)

Jeg vet at det er teit at de ikke er tatt samme veien og sånn, men sånn ble det bare :P Man ser jo greia likevel. Og med litt klær er dette meg og magen min 32+2 ;)

Formen blir faktisk bare bedre og bedre! Etter uke 28 eller noe har jeg følt meg bedre enn jeg har gjort resten av svangerskapet. Altså, jeg merker jo absolutt at det er tungt, jeg har mye vann i kroppen og jeg sover dårligere enn ever. Men likevel koser jeg meg masse med magen, og foreløpig er det helt greit at den skal være der noen uker til. Planen er at dette blir siste barnet, så jeg vil gjerne rekke å bli skikkelig lei før han kommer, sånn at jeg ikke blir verpesyk igjen med en gang ;p Hehe...

Åååhh, så deilig med blogg igjen :D Kommer sikkert til å spamme venner og familie med blogginnlegg de neste dagene for å ta igjen for det tapte ;)

Vi snakkes!

Bilder av hele leiligheten :)

2010-05-11T10:32:00.000+02:00

Bilder av leiligheten er blitt etterlyst, og her kommer de :) Jeg savner å blogge noe helt enormt, men siden jeg ikke har nett på min egen data ennå får det bare bli sånn her i en periode :)

Vi har kommet oss i orden og vi stortrives! <3 Leiligheten er herlig, vi er i godt humør hele gjengen, Thea trives og alt er bare fryd og gammen. Og jommen meg er jeg 30 uker i dag også. Nå er det plutselig ikke så lenge igjen *glis* De siste ti ukene skal nytes. Det er jo sol, varmt, sommer rett rundt hjørnet - og så lenge jeg får de to kilo`ene med isbiter som jeg trenger hver dag skal jeg ikke klage et sekund :D

Også må jeg jo hive inn et par 30-ukers bilder da ^^

Dett var dett ^^

Gleder meg til å begynne å blogge regelmessig igjen. Snakkes da :*

Gammelt kjøkken VS. nytt kjøkken

2010-05-03T11:13:00.000+02:00

Nå skal det sies at dette ikke er et spesielt fint bilde av gamlekjøkkenet, men hvis dere ser vekk i fra at hele leiligheten står pakket der så klarer dere å se sånn ca hvordan det så ut, sant? Så er det bilde av nye kjøkkenet! *gliser* Her har jeg nettopp ryddet bort siste esken, så det kommer nok til å bli en forandring eller ti. Men jeg eeeeeeelsker det! Resten av leiligheten er like fin, og mannen min kom hjem med 50 tommer TV :D Den passer så perfekt inn her at det nytter ikke engang å forklare. Thea elsker området, og har allerede blitt kjempevenninne med nabojenta. De har lekt nesten hele dagen i dag og jeg ser at hun virkelig trives. Jeg gleder meg til å få Magnus inn i en leilighet nå - en leilighet jeg ser for meg at vi virkelig kommer til å kose oss i sammen - alle fire <3

Mennesker i fokus

2010-04-28T09:40:00.002+02:00

Fotoverdens "Mennesker i fokus" #34 har tema regnvær. Og da hadde jeg ingen problemer med å velge meg ut et bilde. Bildet er av en sur snuppe. En snuppe som ikke følte for å bli våt i det hele tatt. Men likemye en fantastisk herlig snuppe <3 Det er et eller annet med blikket hennes her. Det levner ingen tvil om at jeg i det minste har en snuppe med personlighet :)

"I juni har et regnskyll lite å si. En time etter uværet kan en knapt merke at den vakre, lyse dagen har gått.
Jorden blir om sommeren likeså fort tørr som et barnekinn."

- Victor Hugo

Sommerungen

2010-04-27T18:08:00.003+02:00

Dette diktet trenger ikke noen forklaring... Det er bare nydelig:

Sommerungen:

På bare ben han strekker seg som sommerunger flest, og titter over benken på det han liker best. Kurv på kurv med jordbær, med fløte og sukker på. Øynene til gutten smiler, han vet hva han skal få.

Og som sommerunger flest setter han seg ned, med skjeen klar i hånden i det skålen settes ned. Mamma ser på han og smiler, men sorgen titter frem. Gutten var bare fire. Hun lurer på om han blir fem.

For som sommerunger flest, er han ute blant gress og vann. De prøver å gjøre barndommen så bekymringsløs de kan. De lar han være skitten, de lar han være liten. Men det er ikke så lett, når gutten så fort blir sliten.

Mamma skjønner frustrasjonen, og stryker et glatt lite hode. Hun husker krøllene han hadde, de som var så myke og gode. Hun forstår at han vil leke, at han vil være som alle andre. Sorgen legger seg i hjertet, men hun har ingen hun kan klandre.

Så mange ganger hun har spurt seg, om hvorfor nettopp dem. Hva kan en mamma gjøre for å få gutten sin igjen? Hun ser på dette barnet, som for henne er hjerte og sjel, og ber om at sykdommen gir seg slik at gutten orker mer.

Som sommerunger flest løper han i duggvått gress, langt unna sorg og bekymring. Uten hverdagsangst og stress. Kurv på kurv med jordbær, med mykt og krøllet hår. Mamma fikk aldri se gutten sin bli mer enn fire år.

For hos mamma har høsten kommet, kulden har meldt sin entre. Hun pakker seg under et teppe, og legger seg stille ned. Hun sovner fort den kvelden, og har en underlig drøm. En fin liten gutt hun ser, hun ser sin egen sønn.

Han sitter på huk i hagen og snur seg mot sin mor, han sitter og graver i steiner mellom blomsterbed og jord. Han vinker henne til seg, og hun setter seg stille ned, og hulker når hun ser hva gutten driver med.

For i hagen har han plantet en liten jordbærbusk, som for øyeblikket er ganske liten, ganske skjør og ganske pjusk. Men på bare ben han reiser seg og stryker mammas kinn. Den blir stor og sterk igjen, det lover jeg mammaen min.

Så forsvant den lille ungen, så blidt han gikk sin vei. Den vesle sommerungen som for siste gang viste seg. Og mammaen felte en tåre da sommeren kom igjen, og blant steiner, bed og jord, en jordbærbusk vokste frem.

Tekst: Carina Gjørtz, 2010

Sykkelen er funnet! Med en bismak mumler

2010-04-26T18:16:00.001+02:00

I dag har barnehagen funnet sykkelen til Vakreste! Snuppa ble sjeleglad og løp bort til den for å omfavne den og fortelle den hvor savnet den var. Men så ble det tydelig hvor ødelagt den var... Kurven var borte, dukkesetet var borte, begge skjermene var ødelagt, ringeklokken var tatt bort, selve sykkelen var bøyd og skrapt opp, bakhjulet var ødelagt, støttehjulene var tatt bort... Det her er ikke bare noen unger som har lekt altså. Og det gjør meg så sint! Jeg kan ikke med ord forklare hvor irritert jeg blir. Man ser tydelig at den tilhører et barn, og hva som får folk til å gjøre sånt klarer jeg bare ikke å fatte...

Sykkelen før:

Sykkelen i dag:

Jeg har jo alltid fortalt Vakreste at hvis noen er tyver, så kan man si i fra til politiet. Så hun er ganske bestemt på å fortelle politiet om dette, så de kan kjefte på de slemme menneskene som først har tatt, så ødelagt, sykkelen hennes. Jeg skjønner jo at det ikke blir noen sak ut av dette, men det gjør ikke hun. Så i morgen skal vi ta med oss bildene ned til politihuset, og så skal vi si i fra om dette! *nemlig* Så kan politiet kjefte på dem.

Og hvis noen lurte, sykkelen er fortsatt magisk <3

Tapas har vært på besøk!

2010-04-25T22:14:00.000+02:00

For 6 år siden fikk søss Tapas i konfirmasjonspresang av broren vår og meg. Han ble fort et familiemedlem, og Carina har vært fantastisk med han! I fjor tok hun han med på bronsjemerke-kurs og han fikk høyest poengsum i Oslo Hundeskoles historie :) Desverre ble han veldig sjalu når Nikolai kom til verden og Carina ble nødt til å gi fra seg sin første baby... Nå er det et halvt år siden og i dag har han vært på besøk! Det førte jo til at hele familien måtte si hei til den herlige pesonligheten <3

Var litt rart å se gullgutten dra igjen, men det var tydelig at han har det veldig bra der hvor han er nå. Tapasen :)

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav B

2010-04-23T09:55:00.001+02:00

Denne uken er bokstaven i "ABC i ord og bilder" B. Og jeg er Bekymret!

Jeg er jo naiv av natur og jeg liker å tenker det beste om mennesker. Men jeg vet at det finnes folk uten empati likevel. Det har vel alle i større eller mindre grad opplevd en eller flere ganger. Jeg har desverre opplevd det i stor grad flere ganger. Men likevel er det noenting som sjokkerer meg. Noe så enkelt som tyveri. Altså, om man stjeler fra noen som har det de trenger og som klarer seg uansett så er det greit. Ikke greit som i lovlig - men mer greit enn om man tar en kjær ting, noe med affeksjonsverdi for et menneske. Og nå er sykkelen til min Vakreste stjålet. Kan noen forklare meg hvordan man kan stjele fra en 4-åring?! Jeg håper at det sitter noen et eller annet sted med forferdelig dårlig samvittighet, for jeg har en jente som er knust... ;(

Jeg blir bekymret over at det finnes mennesker uten empati her i verden. Det finnes mennesker som får seg til å gjøre helt forferdelige ting. Ja, jeg vet at den sykkelen kan byttes ut. Men i følge eieren er den magisk fordi den har tryllestav-klistremerker. Hun er den eneste i barnehagen med magisk sykkel... Nei, vent. Hun VAR den eneste i barnehagen med magisk sykkel. Nå har hun ikke sykkel... Og hun som øvde seg på å balansere uten støttehjulene. Man kan ikke forklare for henne at noen mennesker gjør sånt, for hun klarer ikke å forstå det. Hun er jo snill, så hun tenker at alle andre også er snille. Og en fire-åring skal ikke tenke på noen annen måte heller. Jeg vet jo at det finnes sånne mennesker, men jeg klarer heller ikke å forstå det. Og dette er fortsatt "bare" et tyveri. Det finnes mennesker som kan gjøre så mye verre ting enn dette også, mot både voksne og barn. Det finnes mennesker som kan ta fra barn ting som er mye mer vesentlig enn en sykkel. Desverre =(

Derfor står min B for Bekymret.

Edit 26.04.10: Sykkelen er funnet, med en bismak... *mumler*

Jeg har prøvd meg på HDR-bilde for aller første gang...

2010-04-22T21:30:00.001+02:00

Jeg ser at det ikke er perfekt, og jeg vet at jeg til og med tok bildet feil ;) Tok ikke tre bilder med forskjellig eksponering, men redigerte det samme bildet tre ganger og tok det så gjennom Photomatix. Jeg håper at jeg kanskje kan komme meg til Oslo i helgen og prøve å ta noen skikkelige bilder der. Sikkert morsommere å jobbe med ;) Jeg er langt i fra fornøyd med dette, men jeg synes det var gøy å finne ut av. Så blir jeg kanskje fornøyd etterhvert som jeg får øvd meg ;) Men anywho! Her er i allefall mitt aller første HDR-bilde. Original til venstre, HDR til høyre.

Det finnes ikke noe så vakkert...

2010-04-22T15:53:00.000+02:00

... som å møte babyen sin for aller første gang. Vi er ikke helt der ennå at vi har fått lov til å holde han. Han skal vokse og gro litt til. Men i dag har vi sett han. Den mest perfekte lille gutten du kan tenke deg! Han lå med hodet langt ned i bekkenet, og allerede nå har han meninger og følelser. Det var ingen tvil om at han ble mektig irritert når vi prøvde å vekke han. Godgutten! Man kunne se at brynene rynket seg og furteleppa ble tydelig. Men så våknet han seg litt likevel, gnei seg i øyet med den perfekte hånden sin og smattet litt med leppene. Han var så nydelig der han lå. Jeg trodde ikke at jeg kunne glede meg mer til å få holde han i armene mine første gang, men nå gjør jeg det. Han ble estimert til å være 1250 gram i dag, 27+2. Jeg tror han blir en lang og tynn gutt, og jeg tror han kommer til å ligne på pappaen sin <3 Men om han bestemmer seg for å ikke ligne på noen andre enn seg selv, så er han til nå den vakreste gutten jeg har sett. Og jeg har ikke engang sett han ordentlig ennå.

Han var ikke spesielt samarbeidsvillig og ville enten ligge med hodet langt ned i bekkenet, kose morkaka med nesa eller ha hånden foran ansiktet og gjemme seg. Men vi fikk likevel et par bilder av den perfekte, perfekte, perfekte sønnen vår! Ååååhh, som jeg gleder meg til å få se han igjen - neste gang ligger han i armene mine <3

Mennesker i fokus

2010-04-21T14:17:00.001+02:00

Fotoverden har startet den 33. runden av "Mennesker i fokus" og denne gangen er tema "positiv". Spennende tema! Det kan sikkert tolkes på mange måter gjennom bilder og nivået på Fotoverden pleier å være høyt, så jeg gleder meg til å se hva de andre kommer opp med :)

Jeg tenkte først på et bilde av snuppa fra vi var i skogen i går. Jeg har fortalt om det i et annet innlegg, men kan jo forklare kort her at hun med en positiv holdning prøvde på noe hun synes var vanskelig, og hun ga seg ikke før hun hadde klart det både en og ti ganger :) Stokken lå ikke mer enn 10-15 cm over bakken, men det var høyt nok for en fire-åring som bare øvde på å balansere, og som plutselig ropte ut "Mamma, jeg klaaaarer det! :D"

Jeg føler at man er positiv hvis man står ovenfor en situasjon som er vanskelig, men at man likevel sier at det kommer til å gå bra. At man finner gleden ved ting som de fleste synes er kjedelig. At man er løsningsorientert. Thea falt gang etter gang, slo seg til og med litt, men var fast bestemt på å klare det og holdt på det gode humøret sitt hele veien :) Hun var rett og slett positiv. Og tøff ;)

Det er lov å legge inn tre bilder, men jeg er pittelitt sliten i hodet og klarer ikke å finne mer enn dette ene akkurat nå. Får se om jeg kanskje legger inn et eller to til litt senere ;)

Jeg har klart det! :D

2010-04-21T13:51:00.003+02:00

Woooohooooo!!

Jeg MÅ bare rope det ut! JEG HAR GJORT DET! Det jeg var så redd for... Det jeg har gruet meg til i 1,5 år. Nå har jeg gjort det. Det er gjennomført. Og jeg takker for en fantastisk advokat, et herlig støtteapparat, en god familie og verdens beste mann for at de har stått rundt meg og for at de fortsetter å være rundt meg i tiden etterpå. Spesielt min veldig, veldig, veldig tålmodige og gode samboer! Jeg elsker deg. Nå skal jeg bare sitte her og være fornøyd med meg selv en stund! *smiler*

Å være sterk

Å være sterk er ikke

å aldri falle

å alltid vite

å alltid kunne

Å være sterk er ikke

å alltid orke å le

å hoppe høyest

Å være sterk er ikke

å løfte tyngst

å komme lengst

Å være sterk er

å se livet som det er

Å akseptere dets kraft

og ta del av den

Å falle til bunnen

slå seg hardt

og alltid komme igjen

Å være sterk er

å våge å håpe

når troen er som svakest

Å være sterk er

å se et lys i mørket

og alltid kjempe

for å nå dit

- Marie Fredriksson, 1986

Jeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeej :D

Thea og jeg har gått i skogen

2010-04-20T19:45:00.003+02:00

Jeg hentet Vakreste litt tidligere i barnehagen i dag, tok henne med på butikken, vi gjorde klar middag sammen så vi bare kunne hive den i ovnen og sette på poteter når vi kom hjem og dro en tur til skogen. I skogen finnes alt mulig rart! Og det er så herlig å få lov til å oppdage det sammen med henne. Hun har et sett med helt ferske øyne og hun ser ting som jeg ikke har sett på 18 år. Visste du f.eks. at en pinne kan være både mascara, tryllestav og et nydelig bilde? Visste du at hvitveisen er venner med alle andre blomster i verden, men at hestehoven ikke er det? Det er fordi hestehover sparker, visstnok. Visste du at i himmelen finnes alle hundene og vennene til Thea, og etterpå skal de fly ned til henne og ta henne med til en hemmelig skog som bare de kan dra til? Voksne får ikke lov. Jeg svarte da at jeg gleder meg veldig til å høre om den turen :) Hun var ikke sikker på om hun fikk fortelle meg om det, siden det var hemmelig. Men kanskje hvis jeg var snill. Vi fikk se... ;)

Hun er jo som alle andre jenter og måtte jo plukke med seg noen blomster hjem... Og bortsett fra at katten vår Charlie tråkket på blomstene hennes en gang, var hun veldig fornøyd med sankingen :)

Inni skogen spiret det både på bakken og i trærne! Deilig å se hvordan naturen lager helt nye blomster og planter av død jord og visne planter. Dette er på en måte årstiden som gir håp om at selvom ting er blitt borte og tilværelsen er mørk, så kan man starte på nytt. Alt man trenger er litt sollys og litt pågangsmot :)

Pågangsmot ja, det er noe snuppa har. Det siste året har hun øvd mye på å balansere, så i dag ville hun klatre opp på en stokk vi fant for å balansere uten hjelp fra meg i det hele tatt. Hun prøvde og feilet, utfordret seg selv, falt ned gang etter gang... Men til slutt klarte hun det! :D Og det var en veldig stolt frøken som til slutt balanserte frem og tilbake uten problemer. Både en og to og ti ganger.

Etter en stund kom vi hjem, hev en av favorittmiddagene mine i ovnen, snupps tok en dusj og også i dag hørte hun på det jeg sa og sa og sa og sa og sa.... Til slutt! Så etter trassanfall, to biter av en kald middag (den ble kald mens trassen pågikk) og ha pustet til både ti og hundre, frem og tilbake, ble det natta på Solstrålen. Dagen ble avsluttet med et "Unnskyld, mamma. Jeg elsker deg! Det er bare det at jeg ville så veldig gjerne...", et nuss på kinnet og et "Jeg elsker deg høyere enn himmelen, jenta mi - uansett hvor uenige vi er".

Nå skal jeg varme opp middagen min og lese gjennom noen av diktene til søss - for å minne meg selv på at jeg er heldig som har en jente med meninger i hus.

Om å gjøre noe man er redd for...

2010-04-20T11:58:00.000+02:00

"Jeg skammet meg der jeg lå og tenkte at jeg måtte, måtte prøve å bli litt modigere. Men ikke akkurat nå mens jeg var så redd."

Dette sa Astrid Lindgren en gang. Og det var fint og ærlig sagt. Jeg har mange ganger det siste 1,5 året tenkt at jeg MÅ bli litt modigere. Jeg MÅ prøve å gjøre den ene tingen som jeg så gjerne vil gjøre, men som jeg ikke har turt. Jeg har vært så redd, så det har ikke passet. Det har ikke passet å bli modigere. For når jeg har vært redd har jeg i allefall visst hva det er jeg har følt. Jeg har kjent mine egne reaksjoner. Når man er redd lenge nok blir det tilslutt det som blir det trygge. Men i morgen, onsdag, skal jeg endelig gjøre det. Og i morgen ettermiddag er jeg ferdig med det! For evig og alltid. I morgen skal jeg bryte med vanene mine, med redselen min. Jeg skal ikke lenger være redd. Og det er en deilig tanke :D

Det er de vanskelige valgene som forteller deg hvem du er. Valget jeg har tatt nå er ikke egentlig vanskelig. Alle kan tenke seg til hva som er det riktige å gjøre. Hvis man sitter å snakker om dette rundt middagsbordet en kveld vil alle si at de hadde gjort det hvis det hadde vært snakk om dem. Men det viser seg at langt i fra alle tørr å gjøre det når det gjelder. Å faktisk gjøre det, å faktisk gjennom gå det, er vanskelig. Selvom valget er åpenlyst for de fleste. Men å velge å gjøre det er vanskelig.

Jeg vet hva jeg står for og jeg vet hva som er rett og galt i denne saken - og jeg skal vise det!:)

Jeg forstår at dette for mange kan være et kjipt innlegg å lese, for jeg vil ikke fortelle hva som er bakgrunnen eller hvilket valg det er jeg snakker om. Men prøv å tenke deg en situasjon hvor et valg kan gi deg både gode og dårlige konsekvenser, men de gode veier opp for de dårlige. Tenk deg at du tar et valg hvor du føler deg modig etterpå. Og bare lat som om det er det jeg skriver om ;)

"Mot er å gjøre noe du er redd for å gjøre. Du kan ikke være modig hvis ikke du er redd."

-Eddie Rickenbacker

Om det så "bare" er at du er mørkeredd,

men likevel velger å se på vannet mens det mørkner i skogen rundt deg.

27 uker på vei! :D

2010-04-20T11:09:00.004+02:00

Tenk det! Tenk at nå er det bare ca 13 uker igjen til termin. 13 uker går fort! I mellomtiden skal vi flytte og så er det sommer, og så er det plutselig termindato. Magnus er ca 32 cm lang nå (noe som merkes godt!) og har bikket en kilo! Jeeeej :D Åååh, jeg synes det er helt fantastisk å tenke på. Og om to dager er det 3D ultralyd. Egentlig har ikke Kristian og jeg penger til det akkurat nå, men familien gikk sammen og spleiset til oss. Jeg gleder meg helt enormt til å se han! Kryss fingrene for at vi får fine bilder ;)

Bildet til venstre er 25+0 og høyre er i dag, 27+0.

First steps

2010-04-19T23:14:00.001+02:00

Ny konkurranse på Fotomorro. Tema er "first steps" og det første jeg kom til å tenke på var et barns første skritt ut i verden. Ikke nødvendigvis det første skrittet barnet tar, men når barnet utviklet seg og begynner på ferden sin ut i livet. Det er ikke så greit alltid å være stor nok til å ville prøve, men for liten til å klare. Derfor er det viktig at vi som står rundt støtter de skrittet barnet tar intiativ til selv. Hun skal jo vokse opp til å bli selvstendig en dag... *Egentlig en ganske skummel tanke*

"En reise på tusen mil begynner med ett skritt."

-Kinesisk ordtak

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav A

2010-04-19T22:21:00.003+02:00

ABC i ord og bilder har startet sin tredje runde, og denne uken er A bokstaven som skal inspirere ord eller bilder. Bildet mitt er inspirert av ordet Amore. Kjærlighet. Og det er vel ingen kjærlighet i verden som er større enn den en mor har til sitt barn.

"Morskjærligheten garanterer betingelsesløst barnets liv og deres behov ... Det forutsetter hos moren en holdning som vekker kjærlighet til live hos barnet, så det føler: det er godt å leve, det er godt å være en liten gutt eller en liten pike, det er godt å være her på jorden!"

-Erich Fromm

Mandagstema - yndlingsfarge!

2010-04-19T19:01:00.008+02:00

På mandagstema i dag fikk Petunia velge tema og hun valgte yndlingsfarge. Men hva er egentlig min yndlingsfarge? Jeg er veldig glad i både GULT...

RØDT....

Og BLÅTT...

Men hvilken farge jeg liker aller best er usikkert... Det kommer helt ann på humør, setting, årstid og følelser akkurat der og da :) På høsten er det jo ingen tvil om at de rød/oransje fargene er nydelige. Og rødt er jo fargen man forbinder med kjærlighet og sånne ting ;) Gult er en glad farge! Gult forbinder jeg med sol, sommer, blomster og bier ^^ Og blått minner meg om vinter. Frost og rim. Alle de vakre bildene naturen lager helt av seg selv med snøkrystaller i løpet av de månedene. Men det minner meg også om tåke, alvedans og mystikk.

Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvem jeg liker best... Men da er det jo bra at jeg slipper å ha bare en favoritt ;)

Alle bildene er tatt av meg selvom jeg ikke har fått signatur på alle ennå :) Photoshop`en min samarbeider ikke helt for tiden ;P

"I min familie gjør barna som jeg sier og sier og sier og sier..."

2010-04-19T18:12:00.003+02:00

Det er HELT tydelig at snuppa går gjennom en eller annen periode for tiden. Det skal fryktelig lite til før verden faller sammen rundt henne og hun bestemmer seg for å aldri bo med meg igjen. I tillegg er jeg veldig hormonell, så det blir noen uenigheter i løpet av en dag. Jeg prøver å huske at det er mye forandringer for henne og hun klarer nok ikke sette ord på følelsene sine. Hun kan være vårslapp hun som de fleste voksne er for tiden eller det kan rett og slett være en 4-års fase. Uansett er det slitsomt! Roseanne Barr sa engang "Det er slik jeg ser det: Hvis barna mine fremdeles er i live når mannen min kommer hjem, har jeg gjort jobben min." Og jeg kan forstå tankegangen hennes! Jeg har egentlig tidenes skjønneste jente. Hun er høflig, morsom, snill, full av empati og en herlig personlighet. Hun elsker å utforske eller gruble, og vi har det best når vi kan gjøre sånne ting sammen. Og hun hører på meg til slutt... Jeg må bare si det og si det og si det og si det... ;p

"Døtre er kompliserte. De kommer med en bruksanvisning på 800 sider hvor kapittel 14 og 32 mangler."

-Hugh Laurie

Måker, frosker, røverkjøp, legevakt og 1-årsdag

2010-04-18T23:56:00.004+02:00

Har ikke hatt tid eller ork til å skrive noe i løpet av helgen, så jeg får heller komme med en liten oppdatering nå ^^ I går stod snilleste mannen min opp med snuppa. Hun har egentlig en dag/natt klokke som viser når det er ok å stå opp (med mindre det er noe spesielt) og hun får klistremerke hver gang hun blir i sengen til klokken blir 07.00. Hun har vært ganske flink en stund, men på lørdag stod hun opp klokken 6. Litt for tidlig for moren... Hehe. Jeg vet jo at barn styrer sånt selv for det meste, men det er jo lov å håpe eller å prøve på noe annet da :) Anywho, mannen stod opp og jeg sov til 08.00. De to ekstra timene var gull verdt resten av dagen! Vi dro på loppemarked på formiddagen. Tenkte egentlig at vi skulle finne en pult som kjæresten kan ha på datarommet sitt i nye leiligheten, men det fant vi ikke. I stedet fant vi et lite bord med to stoler som kan brukes som tegne/perlebord som snuppa kan ha på rommet. Jeg sa til mannen at det kanskje ikke var så stress å kjøpe det, for et sånt bord koster jo ikke mer enn 200,- på Ikea. Det endte med at vi kjøpte bordet og begge stolene for 50,- tilsammen. Haha :D I tillegg kjøpte Kristian en shiiiitkul dress til 30,- og snupps fant seg en lekehest til en tier. Vi kom oss hjem med dette, så stakk snupps og jeg videre for å mate endene i skogen oppi heia her. Det var dårlig med ender der når vi kom, men jommen fant vi ikke en liten rød frosk i stedet. Den var ikke spes glad for å leke med oss, så jeg rakk desverre ikke ta noe bilde av den. Men den var der i allefall :) Og siden endene ikke var keen på mat, matet vi måkene i stedet. Jeg tenkte jeg skulle prøve meg på noen bilder av dem, men måker blir jo ikke kule uansett hvordan man gjør det. Ikke er det så lette å ta bilde av heller :p Men jeg prøvde i det minste.

Resten av dagen gikk greit. Vakreste maste om godteri selvfølgelig, for det var jo lørdag. Men hun måtte vente til 18.00. Klokken 17.50 falt hun i stua og slo opp haka si :S Blodet rant, ungen skrek og vi voksne visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Jeg satt å holdt på haka mens mannen fikset våte kluter for å stoppe blødningen og gjorde klar bilen for legevakt-tur. Han har en mini morris, så det sier seg selv at det ikke er så god plass. Men jommen meg fikk vi plass til det store setet til snupps, den svære enhjørningbamsen hun ville ha med seg (og som hun selvfølgelig fikk lov til siden hun var livredd), mannen, meg og magen som ikke har krympet den siste tiden. På legevakten ble Vakreste Thea tøffere og godt var det! Jeg skulle en tur på toalettet mens vi var der, og spurte om hun skulle bli med. Men hun ville leke i mens. Jeg spurte om hun var sikker, og da står hun der med blod nedover t-skjorten, holder kluten på haka med den ene hånden, duplo i den andre hånden, himler med øynene og svarer: "Mamma, jeg er 4!" Hehe, krangler ikke på sånt :p Anywho - legen ville sy, men det er ikke lett å sy en redd 4-åring. Så vi kom frem til at litt lim er ok i førsteomgang. Hun må gå med kompress over i noen dager og så lenge hun ikke plukker på det så slipper vi nok å sy :) Men igjen, hun er jo tøff da. Hun stod og så seg i speilet før det ble limt og ropte ut: "Mamma, jeg kan ta på skjelettet mitt!" *hyper* Og så snart det gror blir hun den første i barnehagen som har TO arr på haka ;) Hun ble selvfølgelig veldig lei seg for at hun gikk glipp av barne-tv med godteskål på lørdagskvelden, så i dag tidlig fikk hun en god skål med div og vi koste oss masse. Hun har vel egentlig kommet frem til at det var helt ok å slå haka ;)

I dag, søndag, har vi brukt resten av dagen hos søss. Vakreste Nikko blir 1 år på torsdag, så vi har feiret litt med pappa, stemoren min Cille, bestevenninnen til søss Oda og typen hennes. På torsdag blir det mamma, bror med kone, kanskje deres barn og oss igjen... Jaa, vi sniker oss i to bursdager :D Men snuppa ble sliten og kranglet, moren er hormonell og irritabel og sykkelturen hjem ble alt annet enn idyllisk. Men dagen var alt i alt kjempekoselig, og jeg gleder meg til jeg skal vise dere youtube video av den ene skjønne nevøen min på bursdagen hans til torsdag :)

Meg, bursdagsgutten og Thea før resten av gjestene kom :)

Jeeej, kake med lys :D

Søss og bursdagsgutten som fikk smake sjokoladekake for aller første gang :)

Prins Nikolai koser seg med rosiner, ballong og slække-klær etter en lang dag!

Nikolai er en gutt man ikke kan forklare med ord. Som Carina så fint har forklart det en gang - han må oppleves :) Et blidere lite vesen skal du lete lenge etter. Han har et sett med store, blå øyne som kan sjarmere hvem som helst, han fniser på den søteste måten du kan tenke deg (han burde kanskje slutte med det etterhvert ;p) og når han tilter på hodet MÅ man le. Han ER SÅ vakker! Men gjett om han kan bli fornærmet. Han haaaater å bli ledd av, samtidig som han elsker oppmerksomheten. Han er en herlig personlighet, og jeg forstår at Carina er så stolt av han som hun er.

Jeg er heldig som har den familien som jeg har. Tenk at jeg allerede er tante til tre skjønne barn. Det er Nikolai over her, broren min sin skjøøøøøønne Sara og kjekkeste Noah som han har med kona si Ane. Må høre med dem om lov, men håper jeg får lagt ut litt bilder av de sjarmtrollene etterhvert også.

Nå er mannen snart ferdig med HoN-runden sin, så da blir det natta på oss. Skal se om jeg får lagt ut bilde av plasteret til snupps i morgen. Hun er ganske stolt av det, men jeg har ikke villet ta noen bilder av det uten å spørre først, og tiden har ikke vært helt inne for det ennå ;) Så vi får se.

Snakkes :*

Tidløs

2010-04-16T20:16:00.004+02:00

Jeg har funnet meg en ny blogg som jeg vil følge med på. Hver mandag gir Mandagstema deg en ny utfordring. Denne uken er inspirasjonen "Tidløs". Monica skrev i innlegget sitt at "Tema for denne uken blir litt spennende... Tiden går så fort, og det er ikke alltid vi husker å stoppe opp og kjenne etter..." Og da begynte jeg med en gang å tenke på et bilde jeg tok i desember, midt i julestria.

Tror dere noen av disse menneskene husket å stoppe opp og kjenne etter? Jeg tror ikke det. Jeg vet at dette høres ut som en klisjè, men jeg tror ikke engang disse menneskene så hvor vakkert alt var rundt dem fordi de var for opptatt med å finne de siste julegavene. Jeg stod der lenge for å ta bilder, og de rundt meg la ikke merke til hverandre en gang. Jeg vet at jeg også er sånn 90% av tiden, men noen ganger - som når dette bildet ble tatt midt i desember 2009 - tenker jeg at jeg skal bli flinkere til å roe ned. Livet går ikke fra meg, det er nå :)

Livets underverk

2010-04-16T11:29:00.001+02:00

Det å bli gravid er noe helt spesielt. Det å være gravid kan ikke forklares med ord. Jeg skal ikke legge skjul på at det er mye rundt et svangerskap som er alt annet enn idyllisk, men likevel kan man heller ikke glemme hva det er som egentlig skjer. Tenk at et nytt menneske blir skapt! Tenk at kroppen min helt av seg selv klarer å lage sønnen Kristian og jeg skal få møte om noen få måneder. Tenk tenk tenk! :D Vi satt å snakket om det i går, at nå er han levedyktig. Om han skulle bli født nå ville det mest sannsynlig gått veldig bra. Og igjen kom jeg til å tenke på et av de fantastiske diktene til søss igjen. Det som heter "Livets underverk". For det er jo akkurat det det er :)

Livets underverk:

Jeg legger en hånd på magen, mitt vakreste underverk
og ber en ydmyk bønn om at du vokser deg stor og sterk.
For enda er du så liten, og så skjør på denne jord.
Men jeg ønsker så inderlig lille, at jeg får bli din mor.

Jeg stryker kjærlig på magen, nå har du blitt stor.
Du sparker og tumler og turner, og hører mine ord.
Jeg synger en sang om natten, og du roer deg stille ned.
Dra til drømmeland ungen min, vi møtes der et sted.

Jeg stryker deg på kinnet, velkommen kjære skatt.
Du har vokst i mange måneder og nå tar du livet fatt.
Så stolte vi ser på deg kjære, vårt lille underverk.
Din finger griper pappas, jammen har du blitt sterk.

Jeg tørker dine tårer, ikke gråt min lille venn.
Sorgene forsvinner alltid, og gledene kommer igjen.
Jeg vil verne deg for farer, og våke igjen i natt.
Mamma passer på, lukk øynene kjære skatt.

Du tar din far i hånden, jammen har du blitt sterk.
Mitt vesle lille barn, mitt lille underverk.
Du raver over mamma, høy og flott du er!
Ikke glem de ord jeg sang, ikke glem jeg har deg kjær.

Og dagen jeg lukker øynene for den evige nattesøvn.
Vil du huske mine ord, vil du huske min ydmyke bønn?
For min største drøm du ga meg, det jeg ønsket mest på jord.
Jeg fikk den største glede, jeg fikk bli din mor.

Du stryker meg på kinnet, god natt min kjære mor.
Takk for alt du ga meg, jeg husket hvert eneste ord.
Du har gitt meg alt i livet, du har gjort meg stor og sterk.
I natt skal jeg stille våke, over mitt nyfødte underverk.

Tekst: Carina Gjørtz, 2009

Barndom

2010-04-15T22:03:00.000+02:00

"En lykkelig barndom er den beste gave som står i foreldrenes makt å skjenke."
- Mary Cholmondeley

Jeg tenker oftere og oftere på det ansvaret vi egentlig har. Vi former noen sin barndom. En barndom som vil følge dem resten av livet, en barndom som vil påvirke dem og være med på å forme dem som mennesker. Og det går mer opp for meg at snuppa er et eget individ. Hun har egne meninger og behov. Hun er et eget menneske som vet hva hun liker og ikke liker, hva hun er redd for og ikke redd for. Hun liker ikke paprika og tomat, selvom noen i barnehagen hennes har sagt at hun gjør det. Hun elsker å ri! Men hun er litt redd for insekter. Bortsett fra meitemarken som er kjæledyret hennes i hagen... Når jeg har en dårlig dag pleier jeg å glemme at hun er avhengig av meg, og at mitt humør smitter over på henne. Og jeg vil ikke at hun skal huske en irritert, stresset mamma når hun tenker tilbake på barndommen sin. Derfor håper jeg at de gangene vi filsoferer sammen betyr mer. De gangene vi undrer oss sammen. De gangene jeg forteller eventyr jeg har funnet på selv og lever meg så inn i det at hun enten ligger med hele fjeset under dynen fordi det er skummelt eller ler så mye av mammaen sin at hun detter ut av sengen. Jeg har prøvd og feilet titusen ganger med den jenta. Men likevel avslutter vi hver dag med å "krangle" om hvem som er best i verden - meg eller henne. Jeg mener at det er henne, hun mener at det er meg. Så noe har jeg jo gjort riktig. Likevel håper jeg at jeg blir ennå flinkere med Magnus. Ennå flinkere til å huske at han er på vei til å bli et eget individ med egne tanker, håp, redsler, drømmer og følelser. Og ikke bare et lite menneske som er en del av mitt liv. Han har sitt eget liv. Akkurat som meg, søsteren sin eller faren sin. Og vi er en del av hverandres liv. Jeg håper jeg klarer å huske at han en dag, akkurat som Thea, skal tenke tilbake på barndommen sin. Og hva vil jeg egentlig at han skal sitte igjen med da?

Vi har vært på Fame...

2010-04-15T11:17:00.000+02:00

... og her er bildene! *veldig stolt av familien min*

Den fineste familien i verden *elsker*

Månedes smokkebaby

2010-04-15T09:39:00.009+02:00

Jeg er en fast tilhenger av bloggen Fotoverden. De har titt og ofte konkurranser der, og det hender jeg hiver meg på. Nå leter de etter månedes smokkebaby. Nå er jo ikke tulla mi noen baby lenger, men hun holdt på smokken til hun hadde passert 3,5 år. Den kan være noe trygt i en verden full av vanskeligheter. Det er ikke alltid greit å være 2 år, 3 år eller 4 år. Man er stor nok til å ville, men ikke stor nok til å klare ennå. Man er stor nok til å ville ta noen steg ut i verden alene, men man er liten nok til å få sitte tett inntil på et varmt fang og med smokk og koseklut hvis man skulle falle på veien. Etterhvert som vi vokser opp forandrer behovene våre seg. Smokken har tulla mi sluttet med, men hun trenger fortsatt et fang og en bamse om verden skulle rase sammen i noen minutter en helt vanlig dag. Jeg trenger ikke lenger fang eller bamse, men verdens beste armkrok er en nødvendighet for at jeg skal bli helt rolig inni meg igjen.

Jeg har en tendens til å skrive meg bort... Hehe :p Men her er i allefall et bilde av tulla mi en dag verden hadde utfordret henne og smokken var en fin trygghet:

Tørk tårene, vakre

Tørk tårene vakre, det er over nå.
Lukk øyene dine, de mørke blå.
La sorgene fare, jeg er her min skatt.
Tørk tårene vakre, ta drømmene fatt.

Hold fingeren min mens jeg stryker på deg.
Mamma vil aldri gå sin vei.
Den vakre lanken, så lubben og fin.
Du er alt for meg lille, du er ungen min.

Så lukk øyene vakre, og se stjernen så stor.
Se slottet og berget der prinsessene bor.
Ta fatt på drømmen, følg vettenes vei.
I morgen vil mamma vente på deg.

Tekst: Carina Gjørtz, 2010

Tankevekkere!

2010-04-15T08:59:00.007+02:00

Søsteren min skriver helt fantastiske dikt. Jeg vet at jeg ikke er objektiv, men jeg anbefaler at du leser de - du vil forelske deg du også :)

Hun har blandt annet skrevet to stykker som handler om relasjonen mellom barn og foreldre, og jeg vil legge de ut så flere kan lese de og tenke seg litt om i hverdagen. Vi er bare mennesker og alle gjør feil. Men kanskje vi kan tenke ennå nøyere over hvor rolle i barnets liv? Og hva hadde barnet egentlig tenkt på når h*n tegnet den tegningen til oss?

Les og nyt!

Brev fra barnemunn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord, og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor. Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull. Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned. Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted, og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp, og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.

Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn, og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund. Og under dynen kryper han, med forventninger og håp, om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin. Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn. Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp, ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.

”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert, men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert. Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis. Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år. Men selv om han er liten, er det mye han forstår. At pappa ikke ser han, det forstår han godt, og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.

Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med. Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned. Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår. Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt. Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt. Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord, og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.

”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det står her på arket, se så mange ord!” Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød, og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner. Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner. Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt. Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”

”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken ”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken. Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg. Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort, og innser der han sitter at tiden har gått for fort. Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn. ”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.

Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn, da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn. For barnet leser for faren, om det han tror om verden. Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden.

Tekst: Carina Gjørtz, 2010

Foto: Line Gjørtz

Et barns ønske

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.
Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje,
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med.

Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,
Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.
Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.
Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.

Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.
Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang?
Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.
Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv.

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager
Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.
For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror.
Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor.

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg
Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.
Men du er voksen nemlig du og husker ikke det.
Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.
Så selv da du var liten, var du like stor som meg.
Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei.

Tekst: Carina Gjørtz, 2009

Jeg synes i allefall de er nydelige! Og om du er interessert i å lese mange flere så ta en titt innom siden hennes :)

Jeg har prøvd meg på dråpebilder for aller første gang

2010-04-15T07:51:00.000+02:00

De ble absolutt ikke de beste i verden, men av rundt 130 bilder var det disse tre jeg ble sittende igjen med. Hehe... Men sånn er det jo med alt man prøver på for første gang :) Jeg skal definitivt prøve meg mer fremover og se om jeg får tatt noen jeg blir skikkelig fornøyd med. I mens får dette være en start ;)

Jeg fikk et hvor jeg traff en dråpe i luften. Desverre kom den ikke helt i fokus, men det får være ok for en første gang :) De to andre ser ut som statuer, synes jeg ^^ Hehe... Og en av de to ser ut som en stolt mann ;) Hva synes du de ser ut som?

26 uker på vei

2010-04-15T07:48:00.000+02:00

Seee så stor som han har blitt <3

I dag er jeg 26 uker på vei :) Det betyr at Magnusen vår er ca 900 gram og 31 cm lang. Han kan høre pappaen sin sin stemme og han snur seg vekk hvis solen lyser på magen :rørt: Og det er bare 100 dager igjen til sommerens vakreste eventyr begynner <3

Etterpå tar jeg med meg mann og barn til Fame, så skal vi prøve å få tatt noen gravidbilder. Håper det blir noen bra :D De tar bare 5 bilder siden det er sånn gratis gravid-greie, men et av de fem skal vi vel klare å få bra :p Hehe...

Våg å være!

2010-04-15T07:46:00.003+02:00

På Fotoverden har de flere konkurranser gående for tiden. Akkurat nå tenkte jeg at jeg skulle hive meg på "Våg å være" konkurransen... "Våg å være" har mange meninger for meg, og når jeg leser diktet (nedenfor) tenker jeg automatisk på noen som er alene, redde, ensomme og som må tørre å reise seg. Jeg tenker også mye på kjærligheten. Kjærligheten som er så vondt, så sårbar, så skjør og så vakker på en gang. Og om man skal vinne i kjærligheten, må man først våge å være en del av den. Å åpne seg :) Man må våge å være seg, man må våge å være tilstede - for noen trenger oss og noen liker oss, akkurat slik som vi er. Og om man ikke våger å være, så kan det fort gå riktig galt.

Våg å være

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

Av Hans Olav Mørk 1995

En blogg jeg skal prøve å opprettholde :p

2010-04-15T07:44:00.003+02:00

Min nye verden, ja :D Jeg har et helt fantastisk liv! Jeg har datteren min fra et tidligere forhold, jeg har en samboer og forlovede som jeg elsker og forguder og vi venter en sønn til sommeren. Hele verdenen min har forandret seg, men jeg elsker alt som har skjedd. Kristian har reddet meg og nå starter vi på vårt felles liv sammen :)

Men med min nye verden, mener jeg også at det er en ny blogg. Jeg prøvde meg på en "Året i bilder" blogg, men når jeg MÅTTE ta et bilde hver dag ble det til at jeg etterhvert mistet lysten desverre. Så jeg sluttet og jeg kjenner at fotogleden min kommer snikende tilbake :D Derfor skal jeg heller bare ta bilder når det passer meg, legge ut de jeg føler for og ellers blogge om alt mellom himmel og jord <3 I dag har Vakreste snuppa mi på 4 år og jeg syklet tur til tante og Nikolai! Vi har kost oss masse! Og Kristian og jeg har vært på visning på og fått leiligheten vi ønsket oss, så om 20 dager flytter vi plutselig O.o Men det trengs når prinsen i magen kommer til verden i juli <3 Da nytter det ikke lenger å ha 1 soverom =/ Så nå får snupps eget rom, mens Magnus blir liggende med oss en stund - så ser vi hva som skjer etterhvert :) Jeg prøvde å få tatt en del bilder av blomstene som har dukket opp i hagen de siste dagene, og det klarte jeg jo :) Men plutselig dukket det opp både veps og sommerfugler også! Vepsen er jo i headeren foreløpig, men jeg kan jo legge den ut her også :)

Også sommerfuglen da, som er det vakreste Thea`en min vet om visstnok... Var i allefall det hun sa i sted. Men hun forandrer jo mening hvert kvarter, så det er vel noe annet i morgen.. Hehe...

Lines nye verden

Om kriblerier

Jeg kan ikke nekte for det.

Lyset skinner gjennom persiennene og det føles så deilig

Hellu

Dåpsforberedelser

Hva synes jeg egentlig?

Har laget egen fotoblogg!

Om å være redd

Kjære mor og far

Jeg har ikke ord...

Mandagstema - Hjerte

Fotoverdens høstkonkurranse

Lenge siden jeg har blogget skikkelig nå...

Fire ben og pels!

Mandagstema - Lys

Hva i all verden kan et barn bekymre seg over?

Om å være en prinsesse

Dyreparken!

Livets realiteter

Lille fugleungen min!

Åh, deilige høsten!

De siste dagers hurlumheier i Meo-heimen

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav V

Så takk ska du ha, du så fant opp dei finaste ting...

I dag, 08. september 2010...

"Du stråler, pus!"

I Krim-finalen

Mandagstema - Himmelsk

Månedens Fotoverden-konkurranse...

Kom deg ut-dagen!

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav U

Mini-photoshoot med barna !

Snupps har brukket kragebenet...

Fotoverden har vist meg en ny redigeringsside...

Aktiviteter for barn!

Thea har fått kirkeboken sin i dag

Over skyene er himmelen alltid blå, heter det visst...

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav T

Sort/hvitt konkurranse på Fotoverden...

Om å være forelsket i sin aller beste venn...

Tenk hvor mye 300 små gram betyr!

Om amming og flaske og bekymring og nærhet... Og sånn!

Nytt skryte-av-Carina-innlegg

Fødselsrapport og Magnus sine første 3 uker

På tide med en oppdatering!

3,5 uke til han kan komme!

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav G

En epoke er over...

Endelig nett på laptop`en igjen! :D

Bilder av hele leiligheten :)

Gammelt kjøkken VS. nytt kjøkken

Mennesker i fokus

Sommerungen

Sykkelen er funnet! Med en bismak *mumler*

Tapas har vært på besøk!

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav B

Jeg har prøvd meg på HDR-bilde for aller første gang...

Det finnes ikke noe så vakkert...

Mennesker i fokus

Jeg har klart det! :D

Thea og jeg har gått i skogen

Om å gjøre noe man er redd for...

27 uker på vei! :D

First steps

ABC i ord og bilder - Runde 3 - Bokstav A

Mandagstema - yndlingsfarge!

"I min familie gjør barna som jeg sier og sier og sier og sier..."

Måker, frosker, røverkjøp, legevakt og 1-årsdag

Tidløs

Livets underverk

Barndom

Vi har vært på Fame...

Månedes smokkebaby

Tankevekkere!

Jeg har prøvd meg på dråpebilder for aller første gang

26 uker på vei

Våg å være!

En blogg jeg skal prøve å opprettholde :p

Sykkelen er funnet! Med en bismak mumler