- "Du må skrive ned minst fem hverdagslige ting som gjør deg lykkelig!", sa Carina. Jeg har ikke turt å spørre hva hun skal med det eller hvorfor hun trenger det. Det er jo ikke rent sjeldent jeg sprer om meg med rosa bomullsdotter og myke regnbuer, så en og annen ting har hun sikkert klart å fange opp de siste årene. Men hun ba meg nå om det likevel. Og jeg tenkte at tja, det er jo sjeldent dumt å minne seg selv på litt fine, hverdagslige ting.
Syriner gjør meg lykkelig, Carina. Og lukten av de hvite pittesmå blomstene som vokste i en hekk i Eckesbergsgate. Å gå på tørr asfalt med småsko og vårjakke og kjenne fornemmelsen av Oslo pakke seg rundt kroppen som et teppe man er glad i. Å sykle på små stier man kan utenat på vei til skolen om morgenen. Å se mennesker være samlet, å klemme eller å bli kysset inntil en vegg. Jarlsberg Hovedgård, Ormøybroen og Slottsfjellet i solnedgang. Å høre korpsmusikk eller vinke til en bussjåfør som kjenner meg igjen. Å sitte alene på terrassen en sen kveld, lenge etter at alle andre har lagt seg og føle septemberluft mot huden og lytte til stillheten som finnes og formulere setninger i hodet som aldri vil treffe papiret, men som likevel gjør meg takknemlig for å være den typen som er skapende og tenkende og skrivende. Kunst gjør meg lykkelig. Å få analysere kunst gjør meg enda lykkeligere. Om det så være fotografier eller malerier eller lyrikk eller lange, deilige romaner. Jeg blir lykkelig av å få plukke fra hverandre hva noen har skapt og gjennom deres verk skape min egen følelse og tanke og tro om det som var meningen. Jeg blir lykkelig av å forstå noe dypt. Det øyeblikket det plutselig slår meg hva de egentlig mente og jeg lukker øynene og kjenner huden prikke seg og underbevisttheten hvisker "Ja. Selvfølgelig. Det var det det var." Jeg blir lykkelig av å få ligge på gulvet med fin musikk rundt ørene og puste helt ned i magen. Helt ned til tuppen av tærne og gjennom musklene og opp til håret. Å få kjenne oksygenet treffe cellene og fibrene og tankene mine. Jeg blir lykkelig av å endelig ha fått evnen til å tømme hodet. Flytte vekk alle tanker og bekymringer og i noen øyeblikk innimellom bare være ett hundre prosent tilstede der hvor jeg er. Ikke mer, ikke mindre. Og jeg blir lykkelig av å prestere og av å mestre. Av å få se fine markblomster i en gammel krukke og få smake gode jordbær og få kjenne lukten av en regnvåt skog som nå er frisk og mørkegrønn og mektig. Å få se noen som er små få latterkrampe og å få være vitne til at relasjoner blir skapt og bånd forblir sterke gjennom motgang.
Jeg blir lykkelig av et kyss på kinnet fra han som er fin, interne spøker og en highfive på kvelden. Grønnsåpelukt og trompet i kirken og lette gardiner i vinden. Og av gjensynsglede og genuinitet og toleranse. Jeg blir lykkelig av mennesker som maler husene sine i glade farger og av naboer som sier hei over gjerdet og av å få se et uventet dyr i gatene. Jeg blir lykkelig av humor og av selvironi og av skryt som er ekte. Små overraskelser og mange øyeblikk og utfordringer man mestrer. Følelsen av å bli sett som den man er og det man klarer, lukten av en gammel bok eller pipa til farfar og synet av fine flagg. Mange puter og myke pledd og et glass rødvin. Og tanken på at man er fantastisk som gjør så godt man kan og at det er mer enn nok. Jeg blir lykkelig av søte kjoler og fine barter og sommerfregner på nesa mens man drikker en drink med sukkerkant og ler med en man elsker. Jeg blir lykkelig av brosteinsgater og av skattefunn og en gjeng som ler og av gjensidighet og nærkontakt for aller første gang. Finskittent lys og sol i nakken og å kjøre fortfort ned en slalombakke. Jeg blir lykkelig av å få være i sentrum og jeg blir lykkelig av å få lov å stå på sidelinjen og bevitne noen jeg elsker være i sentrum.
Livet, Carina. Jeg vet det er ekkelt og kjedelig og klisjè på klisjè. Men det er det som gjør meg lykkelig. Alle øyeblikkene. Alle nyansene man ikke kan beskrive, men som man må sanse og oppleve og nyte. Heloer i øyevippene og stjerneskudd i august. Det første snøfallet i november, natt til 1. desember og nyvasket tøy på en tørkesnor. Å få ligge tett, tett inntil, kjenne hud mot hud og å puste sakte. Se de minste, største menneskene jeg kjenner vokse opp og bli enda litt større, både i kropp og hjerte. Og å reise, oppleve, smake, Lære nye ting, se nye steder. Ikke kunne ordene, men klare å bestille kaffe uten melk bare ved hjelp av kroppsspråk og tålmodighet. Røre ved vegger som er tusenvis av år gamle og ta innover seg alt som er skjedd nettopp der. Endelig lære forskjell på "da" og "når" og aldri igjen si feil foran deg. Intimkonserter der musikken når inn til skjellettet og artisen ser tåren som sakte renner ned langs kinnet dit i all ærbødighet og respekt for det vakre han eller hun skaper. Synkroniserte mennesker som klarer å danse samtidig og sanger som får hjertet til å hoppe over et slag og bena til å trampe takten. Følelser som er sterke, sveler med syltetøy eller frokostyougurt med hjemmelagd musli. Kjøreturer og piletrær og bringebærrosa lepper. Saltvann i håret og regndråper store som hus mot vinduet. Bruktbutikker og familiemennesker og tilhørighetsfølelse. Jeg blir lykkelig av mennesker som mener jeg er for personlig og som krever at jeg stiller kritiske spørsmål til meg selv. Fordi de med det får meg til å innse at kritikken er legitim, men at jeg allerede har stilt meg selv de kritiske spørsmålene og jeg står for det jeg deler. Om det som står skrevet her så måtte være sant eller fiktivt (for jeg sier aldri hva som er hva), så er det meg. Gjennom ord og setninger og delinger og formuleringer har jeg funnet meg. Den meg jeg etterhvert har blitt passe fornøyd med. Jeg er irriterende positiv. Jeg er ganske svak noen ganger. Jeg blir redd og jeg blir modig. Jeg elsker tekster som treffer uventede følelser. Jeg vil beskrive scener forbeholdt soverommet og jeg vil sette ord på mestring, lykke og tøffe valg. Og det, i tillegg til dere fine folk og et hjerte som banker og døden i ryggen og lyden av korpsmusikk, er kanskje det som gjør meg aller lykkeligst.
Og jo! Musikk fra vi var små. Digga, digga lat. Det er sommer, del er sol og det er søndag. Kaninsangen. Boyzone. Og ting som Tall Ship Races og Tønsbergdagen gjør meg ekkelt lykkelig.
Det ble mer enn fem, Carina. Og jeg vet ikke om noe av det var det du trengte. Men, her er det. Takk for påminnelsen.
