søndag 20. juli 2014

Natt til 22. juli - for fjerde gang.

Dette er egentlig et innlegg som skrives natt til 22. juli hvert år, de siste tre årene. Dette er det fjerde året jeg skal skrive det og jeg sitter med mye følelser på innsiden av hjertet mitt.

Natt til 22. juli i år er vi ikke hjemme. Men vi er fortsatt med mennesker som er glad i deg, skatt. Mennesker som ønsker deg godt og som vil lage din 22. juli der vi er. Med gelé og gaver og sang, akkurat som i fjor og året før der. Og akkurat som det vil bli neste år og årene som kommer. Men nettopp fordi vi ikke er hjemme, skriver jeg til deg i kveld. For i kveld bobler hjertet mitt mer for deg enn det har gjort noen gang før. Og hjertet mitt bobler mye for deg ofte.

Det finnes noen øyeblikk og stemninger og følelser i livet som innimellom er større enn andre. De setter seg ved et eget sted i kroppen og bringer frem noe annet enn hverdagen og rutinene og det vanlige bringer frem på en torsdag man har forsovet seg. De får luften til å virke litt renere og livet til å virke litt enklere å bære i tunge perioder. De svøper seg forsiktig rundt deg og hvis du lukker øynene i sentrum av en sånt øyeblikk eller en sånn stemning eller en sånn følelse så kan du faktisk kjenne at det kiler litt ekstra rett under huden når de er nær deg.

Natt til 22. juli i år vil det finnes et hjerte i Valdres som banker litt hardere enn de andre hjertene der. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en julinatt med sengetøy som har tørket ute og nye minner i en liten sjel og lukten av strikkhopp og isbil og loppemarkedskatter og å bare være i luften. En følelse vil ha funnet veien inn til det rommet og det hjertet og den vil smitte hele huset og oss som er store med en stemning bare uskrevne eventyr og små gutter kan forklare. Og tankene mine går rett tilbake til akkurat det samme jeg tenkte på natt til 22. juli i fjor: 

Jeg vet at det er en dag jeg burde vært trist på. En dag jeg burde fylt med tomhet og vanskelige tanker og medfølelse. Og jeg gjør det. Det også. Men jeg gjør mer enn det. Og jeg gjør anderledes enn det. Og jeg fokuserer på noe annet, på noe finere, på det Fineste faktisk.

22. juli handler overraskende nok ikke om det triste hos oss. Ikke fordi vi ikke bryr oss eller fordi tragedien ikke traff hjertene våre på lik linje som det traff hjertene til resten av Norge og resten av verden. Men fordi at noe større skjedde hos oss 22. juli. Det største skjedde oss. Det handler om å feire noe av det beste jeg vet om. Det handler om betingelsesløs kjærlighet og stolthet som får luften rundt meg til å bli varm og god. Det handler om et pittelite menneske som smiler større enn noen andre jeg vet om. Det handler om drivkraften i livet til mødre, drivkraften som får oss til å klare det umulige hvis det blir nødvendig. Det handler om det ene punktet igjen på jordkloden som det enda ikke finnes egoisme i. Det handler om det varmeste og det næreste og det tryggeste og det sanneste. Det handler om en sønn. En sønn som har bursdag, på selveste, tristeste 22. juli.

Kjære Magnus. Det er din dag. Og på tirsdag skal jeg fortelle deg det samme som jeg forteller deg hver dag. Du, gutten min, du er den fineste jeg vet om. Du er den lykkeligste gutten jeg vet om. Du er den morsomte gutten jeg vet om. Du har i fire år vært, og du vil for alltid være, den gutten på jord som jeg elsker høyest. Du skal vite, lille venn, at ingen på kloden er som deg. På de fire årene du har priviligert faren din og meg å være i livene våres har du vist oss ting ingen andre kan vise oss. På fire år har du gått fra å være den skjøreste, minste lille skapningen jeg hadde sett til å bli en gutt med mot og hjerte av gull og egne meninger og pågangsmot og vilje og evnen til å skape noe fantastisk ut av alle situasjoner. Du prøver selv du, Magnus. Og når du faller så vinker du hadet til vondten og så reiser du deg igjen og så ler du og så gjør du oss forundret over at det går ann å være så god som det du er. Når du føler deg alene så sier du i fra. Når du er trist klemmer du meg. Og så puster du med magen. De fleste voksne klarer ikke det, gutten min. Men du klarer. Om voksne mennesker hadde hatt ditt pågangsmot, skatten min, så hadde verden vært et bedre sted.

Så om noen dager, på en seter i Valdres, vil det finnes et hjerte som banker litt hardere enn det pleier å gjøre. Det vil finnes et hode som drømmer om ting det ellers ikke drømmer om. Det vil finnes en mage som er så full av kriblerier at å sove nesten ikke vil bli mulig. Det vil finnes forventninger og sommerfugler og små hemmeligheter. Det vil finnes en gutt som ikke grubler over det vonde, men som synger om kroner og lyseblå kaker og om hvor vanskelig det å sovne når man virkelig virkelig, helt innerst i kroppen, gleder seg til noe. Det vil finnes en mamma med nesten like mange sommerfugler i magen og det vil finnes en søster som gleder seg med oss. Gavene vil stå på bordet, selvom vi er langt hjemmefra, og en lysstrime vil gjøre de såvidt synlige. Og fra et sted i huset vil man kunne høre en liten kropp bli bittelitt større. Fra rommet der hjertet banker litt ekstra.

Så, kjære Magnus. Vår aller kjæreste stolthet. Du med latteren som smitter sjelen min og øyne store som dammer. Vi har fortalt deg det før, men vi skal fortsette å fortelle deg det. Helt til du en dag sier det til ditt eget lille hjerte som ligger på et rom en natt og venter på å få lov til å stå opp; Du har ennå ikke kysset en jente eller fått dine egne lommepenger. Eller gått på kino med bare venner. Du har ennå ikke tilbrakt sommeren på en brygge og vintrene i en bakke med kompiser. Du har ikke lært om problemer ennå. Om penger eller kjærlighetssorg. Du har ikke lært at du må vokte hjertet ditt. For nå gir du klemmer til alle. Og du gir verdens beste klemmer. Men etterhvert kommer du til å erfare at verden ikke bare er god. Mennesker kommer til å såre deg. Du kommer til å få hjertet knust. Piken du trodde du elsket i 7. klasse vil elske en annen tre uker senere. Sånn er livet. Men mennesker er gode, Magnus. Mennesker lager gode sveler med syltetøy på. Mennesker klemmer når du trenger det og ringer selv når du ikke vil det. Mennesker ler med deg. Mennesker kan se på solnedgangen med deg eller gå tur en høstmorgen når det ligger tusen diamanter i den våte tåken rett over bakken og byen fortsatt er helt stille. Mennesker mener godt, selv om det noen ganger kommer ut feil. Mennesker skriver fine tekster og god musikk. Mennesker nyter vin og dikt og bøker og andre ting. Mennesker vil elske deg og respektere deg. Og når du får hjertet knust første gang eller brekker benet på snowboard eller ikke klarer alt du ønsker med en gang du prøver, så vil pappa og jeg være her. Vi skal fortelle deg at hjertet blir sterkere, snowboard er vanskelig, og at du er tøff nok til å prøve om og om igjen.


Så kjære Magnus. Jeg er så stolt av deg. Og jeg elsker deg himmelhøyt. Du vokser opp til å bli en unik liten skapning. Takk for hver eneste dag med deg; hver latter, hver utfordring, hver trass og hver lykke. Hver oppdagelse, hver erfaring og hvert øyeblikk. Det har bare gått fire år, men jeg klarer ikke å huske livet uten deg.

Gratulerer med dagen som kommer, skatt. Vi skal gjøre den magisk. Jeg lover.

Mange kyss fra mamma.

lørdag 19. juli 2014

Med døden i ryggen og kjærligheten på innerlomma

Jeg føler at jeg syter for tiden. Syter om penger og syter om sykdommen og syter om at ting går saktere enn jeg skulle ønske. Jeg har uendelig av gode dager. Jeg har titusenvis av øyeblikk med ren lykke hver eneste dag. Når Magnus lager en ekstra stor såpeboble i hagen eller når Thea treffer meg rett i ryggen med vannet fra hageslangen. Når de ler fra dypet av hjertene sine fordi de lurte meg til å tro at godteriet de gav meg var søtt og ikke surt, så jeg legger det godtroende på tungen og ansiktet mitt vrenger seg. Så kiler jeg dem. Sånne øyeblikk. Hver eneste dag. Når de smaker markjordbær fra strå for første gang eller løper fortfort i gaten fordi asfalten er tørr og vi har arvet nye tøysko. Når jeg sitter alene på kvelden og det kommer en melding fra en som er fin og jeg smiler og fortsetter med boken min. Når musikken spilles i byen og de fleste er ute, men jeg har et glass vin, utsikten over Eik og sirisser som synger i hagen. Titusenvis av øyeblikk. Vi har nok penger til det helt grunnleggende og vi har så god helse som mulig og vi har et sted vi kaller hjem.

Men noen dager, innimellom de gode dagene, treffer en dårlig dag meg. Kanskje er det NAV som tuller eller så er det noe jeg ikke har klart eller kanskje er hodet er litt vondere enn vanlig. Så kommer det en dag som er litt mørkere, litt vondere, litt anderledes enn de andre. Og sånne dager kommer helt uten forvarsel og helt uten sjanse til å forberede meg. Og når sånne dager treffer meg så treffer de så hardt. Så hardt at når jeg prøver å puste med magen, så klarer jeg ikke å puste lenger enn til brystet. Og alt gjør litt mer vondt. Og jeg vil ikke klare å puste ordentlig på flere dager. Og det blir vanskelig å stå på bena. Og kinnene blir såre og leppene smaker salt når tårene treffer dem. Og på sånne dager føler jeg meg så fryktelig alene med historien og sitausjonen min og jeg vil helst skrike den ut. Jeg vil helst finne mennesker som vet nøyaktig hvordan det føles å ha døden i ryggen og føle at man sitter igjen i fortiden når man helst vil gå inn i fremtiden. Men kun to til tre av hundretusen mennesker får den betennelsen på innsiden av hjernen jeg fikk. Og de er det ikke lett å finne. For de fleste lever nok ikke lenger. Så når jeg burde lovprise livet sitter jeg likevel litt igjen i den timen for 1025 dager siden da alt forandret seg. Og selvom jeg er over det verste for lenge siden, så står jeg likevel midt i det hver eneste dag. Og noen ganger, sånn som nå, er det vanskelig å håndtere helt selv.

Jeg synes det er urettferdig. Jeg blir sint og frustrert og jeg kjenner ikke igjen meg selv på sånne dager og sånne kvelder. De kveldene alt som har bygget seg opp slippes løs og river seg ned og de godt dreserte følelsene trasser. Jeg hadde uflaks den gangen og det snudde alt på hodet. Igjen. Som det har gjort så ofte før. Og selvom jeg blir flinkere og flinkere til å håndtere den nye situasjonen godt, hender det at det lille barnet i meg setter ned foten og sier nei. Jeg vil ikke! Jeg vil ikke fikse alt dette selv. Jeg vil ikke stå i det lenger. Jeg vil bestemme selv. Jeg vil ikke ha vondt. Jeg vil bruke meg selv til mer. Jeg vil være god nok. Jeg vil styre min egen skjebne og følge mine egne drømmer og skape meg det livet jeg selv ønsker meg.

Men det kan jeg ikke. Og det gjør at magen min rives i stykker og øynene blir rødhovne. Det gjør at det prikker på innsiden av sjelen av misnøye når alt den ønsker er å fly, men lenkene den er festet til gnager når den prøver. Det er store steiner i enden selv ikke den klarer å løfte. Det får meg til å føle meg liten og litt svak. Og alle cellene i kroppen min skriker at jeg skal prøve en gang til og hårene på armene reiser seg når jeg tenker "Hva hvis jeg klarer det? Hvis jeg prøver bare en gang til?" Men selvinnsikten slår seg selv på låret og fnyser. Klare det? Det kan jeg ikke. Og når jeg tenker meg om - det kan ikke du heller. Uavhengig av hva du tror på, så har ikke du bestemt over livet eller skjebnen eller dagen sin selv, du heller.

Det jeg derimot kan er å skrive om det. Bare litt. Noen ord som blir til setninger som blir til avsnitt. Som lar frustrasjonen puste og som lar selvinnsikten finne seg selv igjen. Som lar alt få utløp og som gjør at alt roer seg. Som bysser sjelen rolig i søvn så lenkene ikke skal gnage og som får prikkene under huden til å prikke godt i stedet for vondt. For forskjellen på deg og meg er at jeg har døden i ryggen. Og det er et privilegie alle andre dager enn dager som denne. For kun de med døden i ryggen går nyforelsket inn i livet. Nesten hver dag. Vi ser farge sterkere og føler glede dypere og tar med oss gråsteinsøyeblikkene. De bittesmå. De vi vet at til slutt vil stå igjen som de største.

Jeg har snakket med et deilig knippe jenter i kveld, De er av sorten som ikke prøver å forstå, men som bare stryker en over ryggen og er tilstede for å lytte. Som ikke dømmer verken ord, smil eller tårer, men som står ved siden av og støtter til bena bærer deg selv. De er av sorten som understreker nettopp det som, til tross for dager som dette, gjør meg til en av de heldigste på jordkloden. De har kjærligheten sin på innerlomma og tar den frem i riktig øyeblikk - hver eneste gang.

Kvelden har vært lang. Uken har vært lang. De siste trettifire månedene har vært lange. Men opp i alt har jeg titusenvis av øyeblikk. Og det vil gå sakte fremover. Og det vil gå bra. Og jeg vet det og som regel godtar jeg det. I dag holder det å godta at det går i det hele tatt.

Og av noen er jeg ikke elsket på grunn av, men på tross av, den jeg er. Meg med døden i ryggen og de med kjærligheten på innerlomma. Det er fint og det er lykke og det er få forundt.