Om å gi slipp

Det tok tre måneder før det gikk over. Det vonde som spiste litt på hjertet igjen. Det tok tre måneder å bli lettere og gladere og å ville vinke litt mer enn før. Det tok tre måneder å kunne våkne uten å være redd for det som ble vondt og som skulle klares den dagen, men som man ikke hadde klart dagen før og som man trodde man ikke kom til å klare dagen etter heller. Det tok tre måneder med mørke skyer i horisonten og en vind som var skummel på kveldene og en følelse av å være litt liten. Før skyene lettet litt. Og vinden strøk over meg i stedet for å slå igjennom meg. Og menneskene begynte å stå opp fra dvalene sine og startet å steke vafler igjen og si hei over gjerdet igjen og fortelle historier igjen. Sånne historier de husker så godt fra den gangen førti år før de selv ble født. De beste historiene fra menn som lukter pipe og med grove rynker og blå øyne gjemt bak store hvite øyebryn man øyeblikkelig får lyst til å ta på.

Solen står opp tidligere og legger seg senere, akkurat som meg. Vi prater mye, solen og jeg. Jeg gjesper i takt med henne før fuglene hvisker på morgenkvisten og jeg lusker meg ut på terrassen for å si hei, bustete og trøtt og fin. Jeg har en gammel morgenkåpe av frottè som jeg litt halvveis surrer rundt en nyvåken kropp som fortsatt gnir det trøtte ut av øynene. Føttene er nakne og følelsen av det kaldre treverket jeg står på er prikken over i`en i morgenmøtet mitt med solen. Hun sier hei tilbake og stryker meg over kinnet et kort lite øyeblikk. Så lenge at jeg vet at det er henne, men så kort at ikke naboene synes det blir rart at jeg står her og koser litt med solen. For hun er jo egentlig alles, ikke bare min. Men jeg har gjort litt krav på henne likevel. Og det synes hun er greit. For alle kommer til et punkt i livet hvor de får krav på litt personlig sol og akkurat nå var det min tur.

Så går dagen litt mer som normalt. Det er ikke så mye snubling lenger. Det er ikke så mange turer til kjøkkenet for å tørke vekk det salte fra kinnet før det drypper ned fra haken. Det er mer fnising og mer kosing og flere invitasjoner til sveler med syltetøy i hus med florlette gardiner som danser litt. Det er mer omfavnelser og plutselige kyss og tilfredshet. Det er ikke så mange teipiter rundt sjel og selvfølelse. De har vokst opp litt og er blitt litt mer selvstendige. Fine selvfølelse. God morgen, roper den også til solen. Se, jeg er her jeg! Litt høyere enn i går! Som et lite barn står den på tærne og vinker med hånden rett opp i været til solen, livredd for ikke å bli sett. Noen ganger blir nemlig selvfølelsen min så kry som bare den og små barn kan bli. Og jeg blir som en mor som holder rundt henne og selvom jeg til solen sier ting som Du vet hvordan det er og så fniser litt eller Hun er i den perioden vettu og solen nikker annerkjennende, så er jeg nokså kry på hennes vegne, jeg også. Så klemmer jeg henne ennå litt tettere inntil meg.

Og ryggraden min har vokst litt etterhvert som hjertet lot seg gro litt igjen. Den er blitt høyere den også. Og litt sterkere. Og den lar meg si ting jeg ikke turte å si før. Litt sånn at det bare detter ut av meg og så er jeg både overrasket og perpleks og ganske skremt, men jeg later som absolutt ingenting og venter bare på en reaksjon fra omverdenen. Men den kommer ikke. Jeg står der med hendene i forsvarsposisjon og venter på at verden skal si klart og tydelig i fra om hva de mener om at jeg bare sånn helt plutselig, etter tjueseks år, skal hviske alt jeg egentlig mener. Men verden bare går forbi og skal rekke dagene sine. Menn med aviser under armen og stresskofferter og veldig-veldig viktige jobber og jenter som studerer med bøkene i veska og mødre som skal levere alle de elleve trollungene i barnehagen så fort som mulig. De skal rekke dagene og livene sine og det gjør ingenting at jeg mener noe. Og det har ryggraden min skjønt, så den har begynt å snakke litt tydeligere. Den bruker utestemme inne noen ganger og den vet hva den vil. Og det er en følelse som er nesten like god som fire jordbærkjærligheter og Mimmi sin ripssaft.

Så sånn går dagene nå. Litt større og litt finere og litt gladere. Oftere troen på at alt kan fikses og en datter som har knekt lesekoden litt etter alle andre på hennes alder og er stoltere enn de noen gang var når de fikk det til. Og det tok tre måneder med skyer og et hjerte som var vondt hver gang det banket før jeg om kveldene kunne ta med meg et glass med rødt ut, rett før solen går ned. Med et teppe rundt kroppen og håret i ball. Vin i hånden og deilige Silje Nergaard som bakgrunnsmusikk fra stuen og en utsikt over gaten jeg bor i. Med de første frekke, fine fregnene på nesen og litt lyserosa kinn og litt solbrent på skulderen og en lipgloss som smaker kirsebær og helt alene og dronning av verden. Å kunne sette seg ned ved siden av en stor krukke lavendel kjøpt fra det lille gartneriet tvers over jordet fra der jeg bor og å lukte inn alt det fine som er skjedd. Og på samme måte som dagen startet, avsluttes den. Solen stryker meg forsiktig over kinnet. God natt, jenta mi, sier hun med en moderlig, god stemme. Du har klart deg bra i dag. Fint. Og jeg vet at min tid alene med solen snart er over. Men jeg vet at det er greit. For snart trenger jeg ikke at hun lener seg ned og hvisker meg i øret at det jeg gjør er bra, for jeg sier det til meg selv. Det må være det fineste.

Big

Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Han gir deg noe. Noe man ikke kan forklare. Noe som er utenfor vår forstand og utenfor vår verdighet å sette ord på. Han gir deg en følelse av tilfredshet. Av at du er mer enn det du tror at du er. At du er spesiell og viktig og ikke som alle de andre han har lyst på. At han tuller med hodet og sjelen og hjertet ditt er ingen hemmelighet. Han vet det og du vet det og alle som ser dere på gata vet det. Og jeg tror til og med trærne og servitørene og kanskje moren hans vet det. Men han er den ene Mr. Big. Den som ikke en jente på jord kommer unna. Han er den som senser når man er på vei til å skli unna og som da gir fra seg et livstegn. Som om han vet at han er på vei til å miste kontrollen. Han trenger å ha kontrollen. Han har dype øyne og gamle skjorter og litt sjegg og han er eldre enn deg. Han er ikke smartere enn deg, men du lar han tro det. Han er så full av omsorg. Men han er et maktsykt, maskulint monster. Et  forbanna sexy, maskulint monster. Desverre og heldigvis. Han er en portal ut til et liv som ikke er ditt. Han gjør hva han vil når han vil. Han smiler av de riktige tingene og han leser alltid avisen om morgenen og han jobber med noe viktig. Det oser mann av hele trollet. Det oser rå morgensex etter en kveld med vin og engasjerende samtaler. Det oser noe fremmed og narkotisk med hele han. Det oser selvtillit på den gode måten og trygghet og nærhet og et univers bestående av en 150*200 seng hvor bare dere lever og ånder og puster. Og det er et univers dere ikke trår ut av med mindre dere virkelig er nødt. På død og liv nødt. Han er nok alt du har drømt om. Eller alt du ikke har drømt om. Bare fordi han trenger å kontrollere deg. Og du lar han. Fordi du liker det. Han er din Big og du liker at han trenger deg, til tross for at det er på en syk og deprimerende og ganske ensom måte, så trenger han deg.

Fin mann etter fin mann suser forbi stuevinduet mitt. De smiler og de bukker og de bringer blomster på døren. De prøver å redde meg. Og om du noensinne har sett en skikkelig søt jentefilm, så vet du hvilken type fin mann jeg snakker om. De hadde nok klart å redde meg også, hvis ikke det var for Big. De er mennene som kunne sikret fremtiden min på et lite øyeblikk. De som ikke gir seg de 314 første gangene du sier nei, fordi de er hellig overbevist om at du blir sjarmert til slutt. Jeg er så priviligert at jeg har dem susende forbi vinduet mitt. De er fine å se på og de gir av seg selv og de kjenner til de 7 forskjellige smilene mine og de vet hva jeg liker og ikke liker og hvordan jeg liker det og hva jeg trenger og de lukter godt og de kan gi meg alt. Alt. Men de er ikke Big. Og når en av dem suser forbi, så senser han det. Og så sier han en setning eller tre. Og så sier jeg til de fine, flyvende mennene Sorry. Du er skjønn. Men jeg vil heller bli kontrollert av et forbanna sexy, maskulint, omsorgsfullt troll som lukter mann på den gode måten og som synes jeg er søt i for store skjorter når vi spiser egg til frokost og har skikkelig, skikkelig svart kaffe og et glass melk ved siden av. Håper du forstår! De vil ha kjærlighet. Jeg kan ikke gi kjærlighet nå. Jeg kan ikke legge mitt nye engasjement for livet og små ting og blomsterpotter og vinternetter og kyss inntil veggen og ting fra loppemarked som lukter gammelt tilside bare fordi noen trenger kjærlighet. Jeg driver ikke med det for øyeblikket. For øyeblikket driver jeg med de to rareste, fineste på jord og meg selv. Og jeg driver med selvutvikling. Og jeg driver med viktige ting. Og i allefall ikke med kjærlighet.

Selv ikke Big får meg. Jeg gir meg ikke til noen. Jeg er ganske hans. Ganske mye hans. Men ikke helt. Ikke med hele meg, ikke med alt jeg har og ikke med følelser og ikke med kjærlighet. Bare med urasjonell tankegang i en verden de fleste feminister ville kranglet med meg i. For sånn skikkelig dypt inni meg så er jeg en veldig liten jente som er veldig redd for å få hjertet tråkket på. Og jeg kvier meg for å si det fordi jeg nødig vil høres ut som en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang. Men kanskje er det akkurat det jeg er. Kanskje er jeg en 14-åring med kjærlighetssorg for første gang, Bare at jeg er litt større likevel. For jeg har ikke kjærlighetssorg lenger. Jeg har bare ikke lyst til å få det en gang til. Og da er Big redningen. For med hele den deilige, gode han vet jeg at det aldri kommer til å stikke noe dypere enn gode samtaler og rå morgensex og bena på bordet og sommerkvelder på gresset og vin i hånden og mye latter og grilling med venner og ømhet i vannkanten på stranda og interne spøker og blikkontakt og varme i snøstormen og minner fra langt tilbake og alt annet som ikke er kjærlighet. Alt det som bare ikke kan være kjærlighet. Men kanskje er det det som er kjærlighet. For kanskje er det det som alltid blir stående igjen når alt annet blir borte i fortiden og en jeg engang kjente. For hver gang jeg har følt kjærlighet har jeg rømt. Og så har jeg angret. Og så har jeg kommet tilbake. Men da har de flyvende mennene vært borte. Og jeg har spurt dem om å komme tilbake også. Men de kjenner meg og de vet at om de kommer tilbake så rømmer jeg igjen. For jeg er fri og jeg vil være fri og da hadde jeg ikke vært fri lenger.