onsdag 28. august 2013

Tre glass vin og stjerneskudd

Jeg sitter på gulvet, med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel, med armene rundt knærne og stille musikk forsiktig dansende rundt meg. Den type musikk som bare halvdeprimerte, fantastisk begavede musikere kan skape. De som er mer enn bare mennesker. Den type musikk som treffer rett i den myke delen av hjertet og det sårbare i sjelen. Jeg er nesten naken. Med bare et laken rundt sjelen og et teppe rundt kroppen kjenner jeg at luften utenifra og varmen innenifra gjør tempraturen upåklagelig. Rundt meg er det stille, huset er tomt og vinglasset er fyllt opp for andre gang. Kanskje tredje. Fra et univers utenfor mitt eget hører jeg lydene av mennesker som ler og drikker og danser et sted i byen, men det siste jeg vil er å være der selv. Bare å lytte til dem er nok. Bare å være den som vet om de, men som ingen vet om tilbake. Som de dagene jeg tar meg selv i å sitte på bussen og å følge med på menneskene på utsiden og å skape mine egne skjebner for dem og å vite at for dem er jeg bare en jente som kjørte forbi dem med bussen en tirsdag i juni. Men nå er det kvelden og det er august og jeg er alene og jeg ser ingen, men hører mange, og innimellom svever en stjerne forbi og jeg ønsker meg noe, akkurat som jeg gjorde når jeg så den slags magi da jeg var fem. Jeg ønsker meg større hjerte og mer tålmodighet og å bli elsket til evigheten. Og jeg sitter på et stort gulv. Ett som er lyst og beiset slik at kvisten fortsatt synes og med riper fra andre familier og andre historier og andre tider dypt ned i seg slik at de er foreviget for alltid. Eller i allefall til noen skifter dette perfekte gulvet. Jeg har verandadøren åpen og jeg sitter bare noen meter på innsiden og jeg føler at verden treffer meg i brystet samtidig som jeg er behagelig beskyttet av tykke vegger og mye takhøyde. En truende, dog augustvarm, kveldsbris gjør at de gjennomsiktige, hvite, gulvlange gardinene blafrer innover og jeg får øye på de altfor store, knuste blomsterkrukkene som står på trappen utenfor. Favorittblomsterkrukkene mine. De med historier og minner gjemt i skårene sine, som er fyllt med villblomster og farmors gamle hagepynt og andre underverker.

Jeg har et bilde stående på sjenken fra en ferie jeg var på i gamledager. Med skjeve hus og lyseblått vann og små dører og en ny, deilig kultur jeg ikke kjente til. På bildet står jeg inntil en mur og jeg smiler et dumt turistsmil uten mål eller mening og bak meg skimtes en annen verden enn den vi kjenner til, en jeg forelsket meg totalt og hemningsløst i. Jeg var den som var anderledes. Og når jeg sitter her alene i en mørk leilighet med lyst gulv og ikke er en del av universet på utsiden, i et land der vi sjeldent snakker med fremmede tenker jeg tilbake på dette stedet med steinbrønner og hus i skråninger og flotte, tykke damer som smekket med tungen fordi jeg hadde altfor lite underhudsfett til å fostre opp sterke gutter til verdenen vår. De var grove i huden og hadde håret i en snurr bak på hodet og gikk til landsbykirken på søndager. De samlet frukt i kurver og de bar dem til torget som var fyllt med farger og smaker og sanseinntrykk jeg aldri har opplevd maken til verken før eller senere. De snakket høyt og strengt til hverandre, men lo like etterpå og gikk aldri fra hverandre i uvennskap. De kysset hverandre når de kom og når de gikk og de ble ved hverandre, lojale og elskelige, i gode og onde dager - til de døde ved siden av hverandre i et hus i en skråning med kveldsolen hengende over sengen. Et sted så langt unna vår virkelighet

Jeg sitter på gulvet med bena inntil kroppen og hodet hvilende i en tilstand av tilstedeværelse og lengsel. Jeg kjenner på gode følelser rundt livet mitt og tankene mine og følelsene mine og evnene jeg fortsatt har itakt og evnene som ikke fantes før, men som har dukket opp i senere tid. Jeg elsker den våryre stemningen som brer seg rundt meg når jeg sitter alene og lengter etter noe jeg ikke kan sette fingeren på. Jeg elsker det deilig befriende livet som møtte meg i døren når jeg åpnet øynene for de små, viktige tingene. Som lukten av solen og følelsen av å prestere pakket rundt kroppen og synet av en mørk augustkveld på utsiden, med stjerneskudd og latter i det fjerne. Og minnene om et sted med skjeve hus og lyseblått vann og små dører skyller over kroppen min, sammen med stille musikk fra begavede kunstnere og det treffer meg langt inne i knokene. Det er høyt og lavt og vakkert og skjult i treverket og i engen på utsiden og i kvelden jeg ser på fra innsiden. Og plutselig er skjebner hinsides min forstand og ord som ikke kan sies sniker seg forsiktig og uutholdelig inn blandt andre tanker og minner som gjemmer seg i bevisstheten på toppen av kroppen et sted. Og alt jeg føler er tilfredshet. Og det må være det beste man kan føle en augustkveld med tre glass vin og stjerneskudd.


Line Anekdote

Når dagen har vært litt lang og tanken om seg selv er litt liten. Når horisonten sender lys rett inn i livet vårt, et lys som er litt for sterkt på dager som denne. Et lys som gjør at alle de små feilene våre synes så latterlig godt og man kjenner på følelsen av å være en fremmed i samfunnet og i småbyen man bor i og i huset sitt og helt inne i sin egen sjel er man ganske så fremmed til og med. For livet er nytt og må startes på hver dag. Tankegangen er tilstede, men innimellom glipper den og man må minne seg selv på det alltid, alltid. Å ha en ny personlighet og nye feil og nye egenskaper i en kropp som er et kvart århundre gammel er ikke alltid en forandring som går seg til på et kvarter og et blunk, men en forandring som trenger at horisonten dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år, sender små lysglimt rett inn i livet. Noen dager for sterke, andre dager akkurat passe og en dag i ny og ne så svakt at man tenner stearinlys og skaper sitt eget bilde av verden omkring seg. Helt til man en vakker dag kjenner konsekvensene av det som var og det som skjedde for ganske snart to hele år siden.

Knepet er å være tapper og modig og sterk. Og vite at man ikke nødvendigvis trenger å forandre verden, men bare den lille sirkelen man befinner seg i. Og å ta med seg kaffekoppen og skrivemaskinen og gode følelser og lidenskapen og å arbeide hardt... med noe. Knepet er å bruke ettermiddag med fine mennesker og å skape minner og å le av historier og å vite at alle er informert, men ingen ved sine fulle fem, for alle er småbrisne på relasjoner og lykke, og å vite at alle vet hvor fantastiske de er, inkludert deg selv. For mennesker er fantastiske. Mennesker skaper og skriver og overlever og nynner og klemmer, selv når du ikke ønsker en klem, men likevel så sårt trenger det. Mennesker tilgir og glemmer og elsker og steker vafler i gaten en søndag det er fint vær og naboene er ute. Og mennesker deler.

Livet er fullt av anekdoter og anekdoter er like fantastiske som mennesker. Men når man føler at man er en anekdote, når den første setningen ved det første møtet er Hei, jeg heter Line Anekdote, nå skal jeg fortelle deg noe snodig, da forandrer følelsene på innsiden seg littegrann. På et gitt tidspunkt i livet, en dag man er blitt voksen nok, kommer man dit at man ønsker noe mer og noe større og noe viktigere enn å være en litt morsom historie som gjenfortelles. Man ønsker suksess, eller i allefall håpet om suksess. Eller i allefall muligheten til å prøve på suksess. Man vil ikke være temaet fordi det er litt synd på en, men fordi man har prestert noe fantastisk stort, i allefall, som nevnt, innenfor den sirkelen man befinner seg i.

I morgen skal jeg gjøre noe pittelite og veldig stort på en gang, og jeg håper at jeg en dag kan fortelle dere hvor godt det gikk for meg. Jeg skal sende et brev med en drøm på innsiden av konvolutten og jeg har ingen kontroll over hva som skjer etter det. Og kanskje, en gang i fremtiden, en dag horisonten sender akkurat passe med lys rett inn i livet mitt, så kan jeg sitere James Salter for dere - om hvordan det øyeblikket var et veldig lite ett, men som likevel senere viste seg å bli en av de store, viktige. For "Noen ganger skjønner du når du står midt i de store øyeblikkene, og noen ganger stiger de opp fra fortiden."

Kanskje er det akkurat denne salige blandingen av sjeggete menn og fine jenter og triste historier og lykkelige steder og et hjem som føles hyggelig og innkjøp av ødelagte vekkerklokker fra en selger helt uten sperrer i Spania og tanker og frustrasjoner og å ville for mye, for lite, ingenting og alt jeg trenger. Kanskje var det da han gråtkvalt sa at han var lei seg og vi mistet tillitten og vi fikk den tilbake at det forandret seg. Kanskje var det da vi lovet, men ingen av oss holdt det. Kanskje var det da jeg fant lykke i det andre tror er ulykke og jeg oppdaget livet på nytt og ikke visste om det var sorg eller glede jeg hadde på innsiden, men jeg visste at det var noe sterkt - kanskje var det da det forandret seg.

Det eneste jeg vet er at alt er forandret og jeg tror det er bra og jeg gleder meg til å i sakte film fortsette å være vitne til hvordan mitt eget liv, uten at jeg prøver så hardt, pusler seg sammen igjen. Til et sammensatt spill av hjørner og forsiktige svinger og nedoverbakker som gjør at når man går opp igjen ser man helt nye, latterlig fine, forsiktige mål. Latterlige mål og drømmer og fremtider som kanskje, bare kanskje, bor på innsiden av en tykk og brun konvolutt på kjøkkenbordet i dag og som sendes videre til uvissheten og sommerfugler fra dypet av sjelen i morgen. På samme måten som vi puster uten å tenke over det og går uten å bruke hjernen, men bare ryggraden - sånn pusler hverdagen min seg sammen. Helt bevisst og nydelig ubevisst på en gang. Jeg er heldig, jeg.

mandag 12. august 2013

Om å huske det man har glemt, som om å leve.

Det handler om de små tingene. Det handler om vårsko og paradis i gaten og nabovenninner. Det handler om løse krøller over en naken skulder og et klesplagg som er fra gamledager, men som man synes fungerer merkelig godt. Det handler om fnising og leppestiftmerker på ett vinglass etter en kveld som aldri gikk over og det handler om å le med favorittmennesket som er på besøk fra andre siden av landet. Det handler om fine tekster og musikk som rører helt inn til ryggmargen og bestevenner som kommer på besøk og som dumper ned i sofaen uten å vite om det egentlig passer, for det passer alltid. Det handler om små lapper med livsviktige beskjeder, som Du er viktig. Og det handler om å danse i regnet og å løpe det raskeste man klarer gjennom skogen når oktoberværet helt plutselig treffer deg, med sekken over hodet og gjennomvåte sko og en venninne som tar deg igjen og som ler med deg når dere søker ly under det aller første og største treet dere kunne finne, med håret klistret til ansiktet og et minne dere aldri kommer til å snakke om i fremtiden, men som alltid vil være med dere og få dere til å smile neste gang oktoberværet treffer dere i skogen. Selvom dere da går alene og bare har en paraply å skjule dere under og er mye eldre og verken har sekker eller trær eller venninner i nærheten.

Det handler om de små tingene. Som en gutt med ny sekk og en jente som har vært trist, men som fikk være våken litt ekstra og som smilte da hun sovnet, med mammas skjerf tett inntil kroppen. Det handler om å være dansestøle en fredag, fordi man har hatt fri og danset til en ny dag kom. Det handler om å være så stup forelsket i en bok eller en tekst eller en følelse eller en mann eller en dame at man nesten gråter fordi man trodde at livet var fint nok fra før, men så blir det bare finere. Det handler om usikkerhet og ambisjoner og ikke bare muligheten, men gutsen, til å ta et sted videre når Livet kaller og å gjøre det man alltid så for seg.

Det handler om tilhørighet og loppemarkedfunn man plasserer midt i stuen, bare fordi. Det handler om lyse netter og tirring mot en vegg og våryrhet på sensommeren. Det handler om å være den viktigste for to små og selvom man svikter i blandt vite at man gjør alt det man tror er mulig og litt til for at de ikke bare ikke skal bli traumatisert, men for at de en vakker dag skal tenke tilbake og inne i seg selv forsiktig hviske; Det var fint. At de en vakker dag setter pris på gamle skatter som en fruktkasse og kopper med skår i og fine tekster og at de innehar evnen til å ligge på gulvet og puste med magen og nyte alt som er fint. At de er omtenksomme og lojale og setter seg selv til side når det blir nødvendig, men likevel aldri tillater å verken selv bli eller la andre bli unødig tråkket på eller skubbet bort av en litt spissere albue.

Det handler om å fremdeles være et barn og le så tårene triller når man blir kilt av han som er fin en mandags formiddag i en stor seng, fortsatt med pysj på, like forelsket som for et år siden, om ikke mer. Fordi man tror man elsker til man sprekker. Når man kan krabbe på gulvet med sine egne små mennesker fordi man i et øyeblikk glemmer at man er den som er  voksen, men akkurat da kanskje heller er et troll med tretten øyne, en arm og mose på nesa og så skummel at de ler til de faller om. Det handler om en klype nydelige mennesker som alltid vil en godt og muligheten til å rømme til et helt nytt sted. Kanskje Åsgårdstrand. På en torsdag. Fordi man vil og har lommepenger nok til en is på en brygge i en annen by.

Det handler om naiviteten i et ung pikehjerte som fra toppen av verden roper at han elsker meg og jeg elsker ham og det skal vare for alltid og man tre måneder etterpå fortsatt mener det, men kompisen man ropte det for er byttet ut med en litt eldre kompis. En med lappen. Det handler om erfaringene som setter seg i kroppen. Noen i hjertet og noen i hodet og noen i en sjel som er litt forandret og følelsen av å mestre når man etterhvert forstår at evig kjærlighet er ikke såpebobler og stormende sommerfugler i ben eller mage eller hjerte eller sinn eller at man sende tekstmeldinger som bekrefter det rare hver eneste dag. Evig kjærlighet kan være å bli presset inntil en vegg og få et kyss man har lengtet etter av en mann man aldri skal se igjen. Eller litt oftere, respekt og tillit og lojalitet og tanken om at det som har vært og det som er og det som skal komme er verdt å kjempe litt til for. For med litt til og litt til, så sitter man plutselig i vinterhagen og leser bøker og kjenner hverandre bedre enn noen etter 40 år sammen og helt uten mer magi enn det har man funnet den evige kjærligheten alle leter etter, men få kjemper for.

Det handler om de små, men store, øyeblikkene. Jeg har i et øyeblikk, eller noen måneder eller faktisk nesten ett helt år, glemt det jeg sa at jeg aldri skulle glemme. Jeg har i noen sekunder eller måneder glemt å ha solen i nakken når det regner. Jeg har glemt å ligge på ryggen, helt alene, og lytte til musikken frem til jeg forstår den på nytt. Jeg har glemt å puste med magen sånn at luften kan trekke helt inn i ribbein og ned til sjelen og opp gjennom alt det lange, ganske korte, håret mitt. Jeg har glemt å kjenne på sommerfuglene man får av å kunne gå til butikken helt selv og gleden av å klare å hente barna sine, på to friske, nokså velfungerende, ben.

Nå har jeg gått hjemme lenge. Jeg er lei. Så jeg tar tak. Jeg vurderer skrivekurs og hageselskap og andre må få gjennomført ting. Jeg vil mestre og prestere og avtale og klare å huske avtalene. Jeg vil føle mer enn bare tilstedeværelse. Jeg vil føle tilfredshet. Sånn som jeg gjorde. Som jeg minner meg selv på akkurat nå. Sånn som nå.

Nok en gang handler det om Livet. Og herremin, så fint det er.


søndag 11. august 2013

... så vokser motet med nødvendigheten,

sa William Shakespare.

Det er noe bare vi har. Han og meg. Meg og han. Det er noe flytende og fint og som føles godt. Det er det perfekte uperfekte. Det er muligheter og toleranse og litt takhøyde. Det er å ligge tett inntil med en sommerdag på utsiden og verandadøren åpen og å forsove seg til alt man ikke skal rekke. Det er å lytte til den verdenen som finnes et annet sted samtidig som man akkuart da er i den eneste verdenen man ønsker seg. Det er å såre og å krangle og å finne sammen igjen. Det er å tilgi og å mene det helt nederst i sjelen og innerst i hjertet. Det er å faktisk føle på den følelsen at ikke bare kan man leve med, men man kan ikke leve uten. Det er å ikke strekke til og å likevel være alt. Det er behovet for å gå ut av seg selv og å legge hjertet sitt på bordet og å si unnskyld. Det er å svare jeg elsker deg uansett hva som har blitt sagt først. Det er å være den som blir igjen når de andre går og å være den som for alltid vil sitte ved siden av, når ingenting behøver å sies, men alt må føles. Det er å vite, helt sikkert, at det er verdt alt man må gå gjennom først.

Å våkne er det vanskeligste når man sover med et hjerte som er knust. Når man må tråkke forsiktig over gulvet, så ikke bitene av seg selv strødd utover blir tråkket på igjen. Og igjen og igjen. Det er når kaffen ikke lenger lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet ikke hvisker en historier i det man lister seg forbi. Det er et bilde på kjøleskapet av han som var fin som du enda ikke har snudd og det er følelsen av en altfor stor skjorte rundt en naken, trist kropp. Det er når man er så tom at inspirasjonen ikke kommer lenger. Helt tom. Jeg har aldri vært det før. Jeg har vært så sint at jeg har kunnet sprekke før og jeg har grått tårer så store som hus før. Jeg har skreket og vært innesluttet. Jeg har kjempet og vunnet, og jeg har kjempet og tapt. Men nå har jeg bare vært tom. Jeg har ikke hatt ord. Skårene etter hjertet mitt ripet opp noe på innsiden hver gang jeg pustet. Når han ble nevnt blødde jeg litt på innsiden av meg selv. Noe manglet hver gang jeg løftet blikket. Magen var vond og hendene var knyttet. Klumpen i halsen sa at jeg var trist. Men alt jeg følte var tomt. I et øyeblikk var jeg borte. Uten følelser eller evne til å fortelle hvordan det føltes å ikke føle. Helt tom.

Men når en mann er fin gjør han ting som andre menn ikke gjør. Han banker ikke på døren når han kommer og han forsyner seg av kaffen selv. Han går rett inn på badet og finner en morgenkåpe til kroppen som er naken og trist og som har en for stor skjorte over skuldrene. Han plasserer kroppen med morgenkåpen i sofaen, mellom puter og lappeteppepledd, og uten å si noe plukker han opp bitene av en personlighet på gulvet. Han finner en bit av hjertet ved tv`en og en bit i det som rett etter krigen var en fruktkasse, men som nå er lekekasse til spesielt utvalgte leker. Han finner bitene og han pusler dem sammen igjen og han limer og venter på at det skal tørke. Han er tålmodig og snill og han maser ikke. Og når det har blitt tørt legger han det på bordet. Mitt hjerte, med mange små og synlige arr. Og så legger han hans hjerte ved siden av. Og for første gang kunne man se at han har plukket opp sitt først. Han har kanskje funnet en bit i sofaen og en annen ved skohyllen i gangen. Og han har lett etter bitene og han har funnet dem og han har prøvd. Og hans er også limt sammen. Og hans har også tørket. Og hans har også arr. Mange arr. Og så sier han unnskyld. Og uten noe større magi enn det er jeg plutselig ikke tom lenger. Kaffen lukter barndomsminner fra Oslo og vitrineskapet hvisker om en gammel oldefar som røkte pipe og som skrønet for små barn på den gode måten. Og jeg kjenner på det perfekte uperfekte. Det vi har. Han og meg. Meg og han. Og så setter han seg bak meg og holder rundt meg lenge. Skjorten er ikke for stor lenger og jeg fniser av vitrineskapet. Og så bare vet jeg.

... så vokser motet med nødvendigheten, sa William Shakespare. Og alt jeg var redd for forsvant. Det jeg ønsket meg kom. Følelsen av noe godt gjorde det nødvendig å plassere vonde følelser i en sekk og plassere den i en krok i gangen. Nærme nok til å forsiktig minne oss på det som en gang var og langt nok unna til å aldri måtte tenke på det igjen. Den vil for alltid stå der, innimellom gamle mareritt og sko fulle av sandkorn, men jeg vil ikke bære den med meg. Med listige bevegelser og sommerfugler i knærne og med god hjelp av han som er fin plasserte jeg det skjøre hjertet tilbake i sjelen og personligheten inn igjen i kroppen. Og med sitt hjerte, like fullt av arr som mitt, gjorde han det samme. Det vi har er ekte og godt, men det er vi selv som svikter i blandt. Og det får være greit. For med litt takhøyde og et par godt limte hjerter skal vi klare det meste. For motet vokser alltid med nødvendigheten. Og jeg elsker deg.