Om å sette foten i karmen til en fremtid på gløtt

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Solen har gjemt seg bak trærne til naboen og den gir fra seg et lys som bare kan skimtes de aller siste dagene av en sommer som har vært god. Et vinglass er tatt ut av det gamle vitrineskapet og er blitt fylt med noe rødt og tanker om fremtiden. Dagen har vært god i dag. Den har hatt venner på sofaen og venninner på terrassen og nyklippet gress og skryt fra en lærer og røde kinn og gode beskjeder. Beskjeder som jeg har ønsket meg og så inderlig trengt. Beskjeder som gjør at jeg ennå en gang så smått har tillatt hjertet å forsiktig tenke at dette, DETTE, blir mitt år. Denne gangen går det. Nå skal jeg få det til. Denne gangen skal ikke følelser eller hendelser eller mennesker eller sykdommer eller karma få overta tankene eller sjelen eller kroppen min. Denne gangen skal ikke drømmen om noe mer pakkes inn i grått papir og få høre at den må vente på loftet. Denne gangen skal ikke fremtiden bli bundet fast av kjettinger med tunge stener og en nøkkel som henger for høyt. For denne gangen, dette året, skal være mitt år. Og om ikke det er det, så skal jeg forme det nok til at det blir det. Denne gangen er det min tur. Denne gangen vet jeg at jeg skal stå rakrygget foran livet og si; Vår største ære ligger ikke i å aldri falle, men i å reise oss hver gang vi faller. Se meg stå og bli stående!

I milliarder av år har mennesket sett i dag forsktig bli til i går. Vi har sett fremtid bli fortid og drømmer bli knust og nye håp som sakte har bygd seg opp i en sjel som har vært sterk. Jeg har sett mine egne tanker om livet bli kastet på sjøen og jeg har fisket dem opp og satt dem sammen igjen og ennå en gang blitt stående å se på at at de synker til bunnen av et hav jeg ikke når ned til, sammen med fisk som ser skumle ut og skatter som kanskje ikke finnes likevel. Uten at jeg kunne noe for det og uten at jeg kunne gjøre noe med det har jeg gang etter gang mistet muligheten til å gjøre det jeg ønsker og til skape det jeg vet jeg har evne til å skape og til å lage meg en sti som følger etter drømmen gjennom det vanskelige og over det enkle og ved siden av det man ikke forstår og helt frem til målstreken og jeg har mistet muligheten til å føle at jeg kan bruke meg selv til noe mer, til noe viktig. Men denne gangen, denne gangen, går det.

Dagen trekker seg stille tilbake og kvelden hvisker forsiktig god morgen. Glasset med rødt i er tatt med ut på terrassen så de innerste delene av underbevisstheten kan få skimte lyset fra solen bak trærne til naboen før i dag blir til i går. Og en dør inn til fremtiden og til drømmen og til mulighetene for å gjøre det jeg ønsker og det jeg trenger står på gløtt. Og det vil den gjøre noen dager til. Men tjueniende august skal jeg åpne den helt og lyset fra fremtiden skal treffe meg og lukten av mestringsfølelse skal feste seg inne i meg og en varme skal bre seg rundt meg, som om det er døren inn til en vinterfyrt hytte og kaffe baylies med en som er fin etter en lang dag med snøballkrig og måking. Og ingen får lukke den igjen bak meg før jeg står der med begge bena plantet på innsiden, med livet tredd over hodet og kunnskapen om at jeg kan bruke meg selv og viten om at denne gangen, denne gangen klarte jeg det. Og fremtiden står på gløtt igjen og jeg setter foten over karmen og bestemmer at denne gangen skal jeg ha kontrollen og jeg bestemmer at den skal bli hos meg. Jeg har sagt det før, men jeg prøver igjen; Denne gangen går det! Og det, mine nære og kjære, føles veldig godt.

Om kjærlighet og sorg og store kopper med prikker.

Kjærlighet er når verden står stille. Allerede ut fra denne definisjonen står det klart at kjærlighet i sin reneste og sterkeste form kun varer i kort tid. -Lord Snowdon

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. De falt så hardt at gulvet ble ødelagt og sjelen ble vond. Hjertet ble delt i to og den skarpe biten lå igjen på innsiden. Den gnagde og den skar og det kom blod. Følelsen av å ikke være bra nok tok over kroppen og noe inne i margen ble ødelagt. Nåler stakk inn i henne fra tærne og oppover leggene og gjennom magen og ut i armene og helt opp til toppen av hodet og tankene, så selv tankene ble vonde å bære. Som et slag i midten av fjeset og i midten av det gode kom det vonde. Som lyn fra klar himmel gikk det fra å være noe som skulle vare for alltid til noe som ikke var lenger. Tankene og følelsene og fremtiden og planene ble revet bort like fort som de hadde kommet, den gangen for lenge siden. Den gangen han kysset henne for aller første gang. Og sorgen hadde erstattet det. Den svarte og tunge og brutale sorgen. Den sorgen som ingen kan forstå hvis ikke de har mistet sin første, virkelige kjærlighet. Han som var Mannen. Han som var den som skulle beskytte henne og passe på henne og elske henne og bare henne fra dagen han kysset henne for første gang og til evigheten. Til de satt sammen i en vinterhage og snakket om gamledager og hvordan de hadde møttes når de var unge og at alt var så mye bedre før, men at en del ting fortsatt var litt fint nå. For eksempel at begge likte radioen og svart kaffe. Det finnes ingen tristere sjel enn den sjelen som er trist av kjærlighet. Det finnes ingen tommere hjerter enn de hjertene som er tømt for forelskelse. Det finnes ingen skarpere overraskelse enn overraskelsen som skjærer i deg når du for aller første gang oppdager at ikke all kjærlighet varer.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Litt av henne selv var blitt borte med han, når han fortalte at det var over og snudde ryggen til henne og gikk. Hun stod igjen, tom og uten store nok ord til å forklare hva som foregikk på innsiden av huden hennes i de sekundene, minuttene, timene hun ble stående å se etter han.

Hun gjorde det eneste riktige. Hun dro hjem. Hun dro hjem til trygghet og hjem til nærhet og hjem til omsorg og  hjem dit hun visste at hjertet ble pakket inn i bomull og sjelen fikk hvile og tankene fikk spinne og hun krøp tett inntil den hun fra bunnen av ryggmargen visste at aldri ville gå fra henne. Hun dro hjem til meg. Og jeg holdt rundt henne. Lenge. Jeg lot henne grave hodet dypt inn i en pute og jeg lyttet til gråten og jeg tolket hulkene og jeg strøk på henne og jeg kokte kakao til henne som jeg serverte i verdens største kopp med prikker på. En kopp jeg hadde fått i gave av Carina til bruk i situasjoner som denne. Og hun fikk krem på kakaoen sin og hun fikk spise kremen med favorittskjeen. Og jeg så på denne store, men plutselig veldig lille, jenta i armkroken min. Hva skjedde, egentlig?, spurte jeg henne om. Jo, nå skal du høre, svarte hun. Hun ville sitte på sykkelen hans. Han sa nei. Og helt plutselig, etter  to tredjedeler av livet sitt sammen, etter fire år sammen, sa han; Jeg vil slå opp.

Horisonten ble svart og bølgene skumle og tårer så store som land falt i gulvet. Og tett inntil meg satt en 6 år gammel jente. Dødelig forelsket i en 7 år gammel gutt som ikke ville ha henne lenger. Og som var og er alt hun ønsker seg. Og sorgen var ekte og hjertet var knust og tårene var tunge. Og hun drakk kakao med krem fra en stor kopp med prikker og hikstene ble roligere og alt måtte ikke tolkes lenger og hun pustet med magen og sjelen fikk hvilt seg og tankene fikk navn og så gledet hun seg til SFO igjen, likevel. Og jeg forstod hva kjærlighet er.

Kjærlighet er den stadig nye, forbløffende byttehandel, hvor man for en eneste ekstase tar tusen ubehageligheter med på kjøpet. -Francois Villon 

Sommer i Norge

Følelsen av lyse kvelder og lukten av en vekkerklokke som ikke ringer og kaniner i bur og barn som er skitne og regndråper så store som fjell i en luft som er ganske lummer og ganske mild. Vinglass i hånden på en kveld som er lang og på en terrasse med utsikt og med teppe over bena og med sanser som er omringet av venner som ler. Og grillmaten fra tidligere står fortsatt på kjøkkenbenken og kokken har satt seg ned og de små sover og fatene er erstattet med bolle på bolle med potetgull og gode samtaler og ting som en gang i fremtiden vil bli tenkt tilbake på med kriblinger i sjelen og glimt i øyet. Følelsen som kommer i kroppen når man blir vekket av solen og P1 er på radioen og man drikker kaffe i pysjen med gugge i øyet og fint, bustete hår. Når frokosten er lang og dagen er fin selvom solen har tatt ferie bak ett lavtrykk fra øst. Når hverdagslykken er en lilla sjøstjerne eller en krabbe som ikke rømte likevel eller det å sovne ved siden av en som er finere enn de andre. Når skuldrene er røde og sandalene er slitt og nesen har blitt prikkete og man har på seg nye favorittkjoler annenhver dag og håret smaker salt og døren står på gløtt og en bie har surret seg inn og man kan legge seg naken i ett sengetøy av krepp som har tørket på en snor i hagen og kjenne sanden som fortsatt ligger mellom storetåen og nabotåen. Når sommerstormen banker på ruten og man kan kjenne lynet treffe bakken og tordenet overdøvet redselen og man tenner lys og spiller spill med de man er mest glad i på gulvet foran husets største vindu så ingen går glipp av noenting. Når leppene smaker bringebær og tusenvis av sjenerte sommerfugler svermer i midten av magen og kinnene blir varme av å få et uventet kyss inntil en vegg av han som er fin. Når august måned sniker seg inn i ryggmargen og man vet at herligheten snart er over for denne gang og man deler tanker med en bestevenninne mens man teller stjerneskudd og ønsker seg ting og planlegger sopptur og blåbærsanking og spillkvelder til høsten. Når dagens leieste problem er brennesleblemmer som mammaen fikser med vidunderkrem og man kan danse ute selvom det regner og man får spise vannmelon til lunsj og is med bær og sjokolade til kvelds og magien i en sommerflørt snart bare er gode minner og Postgirobygget har spilt på Oseberg og definisjonen av ferien ikke lenger er antall solskinnsdager, men antall nye skrubbsår - da er det sommer i Norge.

Et pittelite nå

Det finnes en stor terrasse. En terrasse som har plass nok til mange mennesker og mye latter. En terrasse med utsikt til drømmer i vest og fremtiden i øst og alle tankene og planleggingen som ligger sydover og i nord er det minner om en tid som ennå ikke har vært og som bare kanskje kommer. En terrasse som er vakkert pyntet til glede og til lykke og til fulkommenhet med lyseblå blomster og festbongbonger og mennesker som gleder seg og en luft som er varm og en bris som legger seg rundt kroppen på den måten bare gode briser kan. Og det er fine glass der, med sukkerkanter og paraplyer i. Og man vil feire når man er der. Man vil kjenne på det gode og man vil puste med magen og man vil nyte og man vil vite at det er risikofritt og deilig og man vil i hvertfall ikke være usikker.

Jeg tar et skritt tilbake og jeg puster med magen og jeg ser på terrassen. Det er mørke skyer i horisonten og det er høye bølger på havet og det er sånne bølger som kan sluke en med alt man har. Og midt på terrassen står det en stol og den er helt alene og den er helt for seg selv og den symboliserer alt man tenker, men som man ikke klarer å si. Og blomsterkrukkene er tomme og drømmene i vest er borte og fremtiden i øst tørr man ikke lenger å tenke på og det som har vært sydover er en fortid som man ikke kan gjøre noe med og nordover er det minner om en tid som fortsatt bare kanskje kommer, men bare kanskje. Og man føler ingenting annet enn tomhet og vanskeligere følelser enn vanlig og skarpe stener i hjertet og følelsen av å ikke lenger ha evnen til å formulere seg på den måten det ville vært riktig å formulere seg på.  

Jeg tar et skritt tilbake og puster med magen og tenker på hva det er som skjer på innsiden av meg. I kveld er det mye. I kveld er det både i grått og sort og hvitt og litt blått det som skjer. Det er et hjerte som blør for mennesker som i kveld går igjennom det vondeste mamma- og pappahjerter kan gå igjennom. Det er for ensomheten som finnes og som er urettferdig når den ikke trenger å være der. Det er for usikkerheten som skapes i nyforelskede hjerter. Det er en kropp som er fyllt av så mye at den kjennes tom. Det er tanker og meninger og lukter og følelser fra midten av ryggsøylen og helt ut til rett under den skjøre menneskehuden. Det er fantasier som skapes når man lukker øynene og man sier alt man vil si, men som man ikke sier likevel. Når man trøster de som er utrøstelige. Når man gir en lang, varm og trygg klem til en som trenger det, men som er i en by som man selv ikke er i. Det er blandingen av den fantastiske følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt og den fryktelig vanskelige følelsen av å ikke ha kontroll i det hele tatt. Det er fornuften som sier at det finnes ikke feil, det finnes bare erfaringer, og det er sjelen som sier at den ikke orker flere erfaringer.

Men du som strever; man vil feile og man vil styrkes og man må prøve og man må falle og man vil slå seg og å reise seg igjen er fryktelig vanskelig. Men jeg vet at vi klarer det og jeg lover å gå bak deg og jeg skal ikke presse deg og jeg skal stå der og jeg skal være tryggheten du trenger når du faller og jeg heier på deg og jeg heier på meg og jeg vet at til slutt så vil det gå greit og til slutt så vil de skarpe stenene i hjertet ha blitt slitt og de vil være rundere og de vil fortsatt tynge, men de vil ikke gjøre så hjertet blør hver dag lenger. Og til slutt skal terrassen være den vakreste terrassen i universet og ingenting annet enn et øyeblikks nå skal fylle den, men det kommer til å være det vakreste nå`et og det lykkeligste nå`et og en dag vil det være din terrasse og en annen dag vil det være min terrasse og alt av det vonde skal være glemt i et pittelite øyeblikks nå som skal gjøre at hele den lange, gode, fine, vonde, triste, harde, myke, vannvittige veien dit vil være verdt å gå. Et pittelite nå som fra den gang da og frem til evigheten vil stå igjen som noe av det største vi har blitt fylt med noensinne. På en terrasse med fine horisonter og et kompass som peker i fine retninger og følelsen av at nå, nå går det bra. 

Men det er ikke i dag, og det er helt greit.