fredag 17. februar 2012

Om kriblerier

Akkurat nå sitter jeg ferdig stelt i sofaen. En Jack Sparrow og en Vakker Prinsesse er levert til karneval i barnehagen i dag. Den alt for lille baggen min står på gulvet ved siden av meg. Nesten lukket igjen. Huset er ryddig. Og jeg sitter her. Jeg venter. Snart kommer hjemmesykepleien og skal dosere ukens medisiner for meg. Og så skal jeg ikke vente lenger. Når hun har reist skal jeg også reise. Først hente den Vakre Prinsessen i barnehagen, for Mr. Sparrow blir hentet av pappaen. Så reiser Vakreste og undertegnede til Tønsberg. Hjem. Hun skal være litt hos mimmien og pappaen sin. Og jeg skal bare være meg. Ikke mamma-Line. Ikke syke-Line. Bare lykkelige, glade, venninne-Line. Og jeg gleder meg så mye at det kribler i hele meg. Vi skal til og med en liten avslapningstur til Tyskland. Fra lørdag til mandag. Mandag er det hjem igjen. Hjem til Tønsberg. Hjemme er det små ting som gjelder. Det er lukten på kjøpesenteret. Det er kafeène hvor det alltid sitter noen jeg kjenner. Det er bussrute nummer 113 til Eik. Det er mennesker som kjenner meg, som kan avslutte setningene mine, som kommer og sitter ved siden av meg i fire timer uten å si et ord hvis jeg trenger det. Og jeg trenger ikke engang si at jeg trenger det. For de bare vet det. Det er Isabel sin finger, Nina sine klemmer, Karoline sine kloke ord, Maja sin fantastiske organisering, Michelle sin kaffe og alltid ærlige mening.

Og det kribler. Som om jeg skulle vært forelsket. Kanskje jeg er forelsket? I en by, et hjemsted, en tilhørighetsfølelse. Akkurat nå er jeg sånn ekkelt lykkelig. Og jeg elsker det. For det er min tur.

Ekkelt lykkelig <3

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar