Tankevekkere!

Søsteren min skriver helt fantastiske dikt. Jeg vet at jeg ikke er objektiv, men jeg anbefaler at du leser de - du vil forelske deg du også :)

Hun har blandt annet skrevet to stykker som handler om relasjonen mellom barn og foreldre, og jeg vil legge de ut så flere kan lese de og tenke seg litt om i hverdagen. Vi er bare mennesker og alle gjør feil. Men kanskje vi kan tenke ennå nøyere over hvor rolle i barnets liv? Og hva hadde barnet egentlig tenkt på når h*n tegnet den tegningen til oss?

Les og nyt!

Brev fra barnemunn

Han sitter så stolt i sengen og skriver ned tanker og ord, og hvordan han ser på verden, og hva han vil bli når han blir stor. Han tegner litt i hjørnet, og lager en fin krusedull. Han vet at pappa vil smile, han elsker alt slikt tull.

Små føtter treffer gulvet, og han lister seg stille ned. Han hoppet over planken han visste knirket litt i sted, og som kvikke barneben kan, løp han ned en trapp, og la igjen brevet på plassen der pappa alltid satt.

Så lister han seg opp igjen med smilet om sin munn, og vet at pappa blir veldig glad om bare en liten stund. Og under dynen kryper han, med forventninger og håp, om at pappa skal bli ekstra glad når gutten igjen står opp.

På kjøkkenet står gutten så beundringsfull og fin. Han stod opp ekstra tidlig, da solen igjen skjøt inn. Og med bustet hår og øyne, som nettopp var stått opp, ser han pappa sitte på plassen med sin første kaffekopp.

”Pappa, har du sett det?” sier gutten etter hvert, men faren enser ikke stort, han avviser gutten tvert. Han er begravd i egne tanker, mens han leser en avis. Guttens brev har han ikke sett, det ligger begravd i tidsfordriv.

Gutten er ikke gammel, han er bare fire år. Men selv om han er liten, er det mye han forstår. At pappa ikke ser han, det forstår han godt, og tårene triller fort da brevet til slutt dukker opp.

Det var lagt i søppelkassen, og gutten tar det med. Han står og ser på faren sin som fortsatt titter ned. Begravd i ord om verden, ord som barnet ikke forstår. Han kjenner bare smerten av nye, skapte sår.

”Hvorfor kastet du brevet mitt?”, sier gutten så til slutt. Faren titter opp og ser en gråtkvalt liten gutt. Han ser på arket fult av farger, det som gutten kaller ord, og ser at sorgen i barnets øyne er smertefull og stor.

”Jeg hadde skrevet et brev til deg pappa, om hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det står her på arket, se så mange ord!” Og gutten peker på strekene, både grønne, blå og rød, og fortalte pappaen sin hva hvert eneste tegn betød.

”Det står nemlig pappa, at jeg vil bli som en jeg kjenner. Jeg vil ha en morsom jobb og veldig mange venner. Jeg vil kjøre store biler, og jeg vil reise mye rundt. Og aldri mer spise grønnsaker, eller noe som er sunt.”

”og så står det helt til slutt” sier gutten, og peker på den utvalgte streken ”at jeg aldri vil kjefte på barna mine, eller gi dem en skjennepreken. Det står her nede i hjørnet, at jeg trodde jeg ville bli som deg. Men det vil jeg ikke lenger” sier gutten, og går sin vei.

Og fortumlet sitter faren og ser ungen sin gå bort, og innser der han sitter at tiden har gått for fort. Han setter fra seg kaffen og tusler stille inn. ”Les brevet for meg kjære, les brevet ungen min”.

Og tårene triller stille på et voksent, gravet kinn, da han endelig innser gleden, og lar ungen slippe inn. For barnet leser for faren, om det han tror om verden. Endelig ser pappaen verdien, og blir med barnet sitt på ferden. 

Tekst: Carina Gjørtz, 2010

Foto: Line Gjørtz

Et barns ønske

Jeg kan være både høyt og lavt, både fly og bygge hus.
Jeg kan rase hele jorden, være konge, sjef, og mus.
Jeg kan løfte hele verden, lage penger av en skje,
Jeg kan fiske krokodiller og bli usynlig til og med.


Jeg kan lage elefanter av en utgått fotballsko,
Og jeg kan se en borg i skogen der det gamle treet stod.
Jeg kan danse løvedansen og spise kongler med en sel.
Jeg kan løpe rundt i sirkel til jeg ikke orker mer.


Og jeg skjønner jeg er slitsom når du sukker gang på gang.
Men kan du ikke hjelpe meg å lage en bollesang?
Eller styre skipet mitt så flott til verdens ytterste elv.
Det er så mye morsommere enn å gjøre alt ting selv. 

For når dagen igjen blir natt og jeg nye drømmer lager
Er det du som står bi meg og dreper kjempestore drager.
For selv om jeg er liten er jeg større enn du tror.
Jeg har jo vært i dalen der kjempetrollet bor. 

For om du hadde målt meg etter tanker slik som meg
Så vil du faktisk se at jeg er like stor som deg.
Men du er voksen nemlig du og husker ikke det.
Men jeg er større enn de fleste, jeg er høy som et eiketre.
Så selv da du var liten, var du like stor som meg.
Så mamma, sett ned kaffen og la oss sammen bane vei. 

Tekst: Carina Gjørtz, 2009

Jeg synes i allefall de er nydelige! Og om du er interessert i å lese mange flere så ta en titt innom siden hennes :)